Forfatteren 1936

 

”LEVVA LIVET”

 av

 Hans Petter Kleiven

 

Nedtegnelse startet opp i mars 2005.

Framsida

Sandbu skule

Barndomsminner fra Sandbuskolen, 1930 - 39.

 

Jeg blir født.

Gutt eller jente? 

Sorg og glede.

Mor og far.

Ungkarstid.

Vestlandstur.

Rørosturen.

Minne fra Otta-martna’n.

Søndagsutflukt.

Lekekamerater.

Trygve blir født.

Bestekameraten, Per Sandbu.

Andre.

Ny-Sandbu..

Heggebær.

Julebukk.

Pannekaker og blåbærsaus.

Løken.

Ishuset på Ny Sandbu.

Revegarden.

”Skjekte og pil”.

Pisse på høgda.

Sex-minne 

Fiske.

Min første fisk.

Fiske etter ørret.

Storfiskere.

Åbborfiske.

Leik og anna moro.

Nyfødt rådyrkalv.

Farlig leik på isen.

Kar som kunne fise!

Storflommen 1938.

Hente posten.

Epleslang.

”Morsjuk”.

Basar.

17.mai og juletrefest.

Barnesykdommer.

Nils Vegard blir født.

Geitekillinger.

Skrive bilnummer.

”Kari på vona”.

Juling!

Landestrykere.

Unge ”tyver”.

Leiker på skoleplassen.

”Kaste på stikka”.

”Kaste på kvarten”.

Kaste ball”.

”Slå ball”.

”Kaste kil”.

”Gå på styltrer”.

”Skvette (k) jepp”.

”Slå på boks”.

”Hauk og due”.

”Sisten”.

”Slå på ringen”.

”Bro bro brille”.

”Siste par ut”.

”Sleppe røt-egg”.

”3.mann i vinda” .

”Hoppe paradis”.

Veiarbeide.

Mer om dyra våre.

Dyrlegebesøk.

Museinvasjon.

Slakting.

Maling og tegning.

Flytting fra Sandbu.

Sødorp skole på Vinstra.

Jeg blir født.

16.mars 1930 – det var visst enda tidlig en søndagsmorgen – kom jeg til verden på soverommet til mor og far i 2. etasje på den nye Sandbu-skolen på Sjoa.

Som naturlig er husker jeg ikke hvem som var jordmor, men det var nok Ingeborg Jacobsen fra Vinstra. Sandbuskolen var den gangen en del av Nord Fron. Jordmora var varslet i tide, jeg var jo den førstefødte så spenningen var stor. Jordmora var nok også varslet om at det var en fødsel til på gang i Bredebygden. Til samme tid som med meg, ventet mor til Kristine Slåen seg. Kristine kom for øvrig til 2 dager etter meg. Med den avstand det var fra kommunesenteret Vinstra, og til Sandbu-kretsen, så hadde nok jordmora planlagt å ta dette på samme turen!

Gutt eller jente?

Spenninga var stor, var det gutt eller jente? Mor og far, Nora og Paal, hadde rustet seg ut med navn, slik at ble det ei jente skulle barnet hete Vigdis, og blei det en gutt så skulle navnet være Hans Petter. Som en ser så ble det altså en gutt – en stor gutt – som ikke ville bruke lungene før jordmora hadde holdt han oppe etter beina og klasket  skikkelig til på rumpa - har jeg blitt fortalt i ettertid.  Siden den gangen har det ikke vært noe å utsette på stemmebruken!  Navnet fikk jeg etter begge besteforeldrene mine, Hans Sollien på Nes på Hedemarken og Petter Kleiven fra Øvre Sødorp ved Vinstra.

Sorg og glede.

Att ”sorgen og gleden vandrer tilhope” fikk far erfare da han skulle ringe til sine foreldre, Nelia og Petter Kleiven, i Øvre Sødorp for å fortelle nyheten om den førstefødte. Det var ikke telefon i Ilstadkleiva den gang og han måtte ringe til Nigard Skoe for at de skulle gå med beskjed.  Der får han snakke med mora si, Nelia, som var kommet til Skoe for å ringe til Sjoa for å fortelle at mannen, Petter, var død om natta!  Slik er det at jeg har samme fødselsdato og år som bestefar har dødsdato og år. De så faktisk at jeg hadde tatt over det rødlige håret til bestefar, sa de i ettertid.

 

 

 

Nora og Paal Kleiven med Hans Petter høsten 1930

Mor og far.

Familielykke på Sandbu-skolen 1935

Mor og far hadde lært hverandre å kjenne mens de gikk på lærerskolen på Hamar i åra fra 1920 til 1924. Mor, Nora Sollien, var født på Nes 16. februar 1904, og far, Paal (Paul var han døpt) Kleiven var født 30.mars 1903 i Ilstadkleiva i Sødorp. Begge med røtter i jordbruksnæringa.  Far fikk seg lærerjobb på den todelte Sandbu-skolen i heimkommunen, Nord Fron, i 1924, samme året som han var ferdig med lærerskolen.  Han var en av 82 søkere. Det var stor søknad på alle ledige lærerstillinger den tida.

Mor fikk i 1926 -27 stillingen som guvernante hos Sigrid Undset på Lillehammer. Hun fikk bl.a. det ærefulle oppdraget å gå på postkontoret med manuskriptet til romanen ”Olav Audunssøn i Hesteviken”.  Romanen kom ut i 1927.

Far holdt første året, vinteren 1924 – 25, skole i hovedbygningen på gården Ny-Sandbu, der skolen hadde vært siden 1902.  I mens bygde de nå ny skole på Myrløkken under Ny-Sandbu.  Her flyttet far inn i lærerleiligheten i 2. etasje høsten

 

1925, og leide inn Jorunn Glad som husbestyrerinne.  Borgar Sandbu forteller at han en vinter kjørte far, Theodor Bull Hansen Sandbu og Jorunn Glad med hest og sluffe til fest på Sjoa.  Far forsatte sin ungkarstilværelse til han i 1928 giftet seg med mor i Nes kirke på Hedemarken.  Hun kom flyttende med sitt, til et hus som far hadde utstyrt med møbler han hadde fått Mathias (Nordre) Haugen til å lage. Stoler, bord, benker og skap så solide og fine i formen at de brukes den dag i dag, 80 år etterpå. Far fortalte om Mathias at han i våronna, mens merra kvilte i plogforra, gikk inn i verkstedet sitt og skar noen flere av de fine akantus-krusedullende  som han var en mester i.  Hans hang var mot treskjæring mer enn mot plogen!

Ungkarstid.

Far deltok i disse første årene på Sandbuskolen blant annet i Sjoa ungdomslag og Sjoa mannskor.  Ungdomslaget arrangerte årlig års ”Øldalsrennet” på ettervinteren. Far deltok her og gjorde furore med en smørning som bl.a. inneholdt smeltede grammofonplater!  Løypa gikk fra Sjoa opp Kulia, over Skjedalen, og ned Øldalen til Sorperoa. ”Det var viktig å ha godt feste opp Kulia”, fortalte far.

Han dirigerte mannskoret, og de deltok bl.a. på Vinstra i 1932 ved avdukinga av minnesteinen på Per Gynts grav, på Sødorp gamle kirkegård.  Uten at jeg husker det, så deltok jeg her, som 2-åring  – siden har det blitt mange Per Gynt-stemner på meg, faktisk alle etter oppstarten igjen i 1967!  Med andre ord alle stemner unntatt det første i 1928.  Far var på denne tida mye sammen med Theodor Bull Hansen Sandbu.  Theodor var 8 år eldre enn far, men altså ungkar han også.  Det fortsatte han med til etter at far og mor hadde giftet seg.  Da fant han sin Olga Nordberg fra Fåvang og de stiftet familie på Sandbumoen.  Vennskapet fortsatte mellom de to familiene så lenge vi bodde på Sandbu-skolen.

Bildilla.

På biltur først i 1930-åra

Ellers hadde far fått bildilla. Han kjøpt sin første bil i 1928.  Det var ikke alle brudgommer på den tida som kunne kjører brura til gards i egen bil!  Far hadde kjørt opp hos Winther Jacobsen på Lillehammer og var veldig stolt av sertifikatet sitt.  Før han fikk bil sjøl så hendte det at han om somrene kjørte for onkel John.  John Kleven bodde på Hamar og var handelsreisende i sko.  Han fartet rundt i øst og vest på besøk hos kjøpmennene.  Hadde han med en liten dram å by på så gikk gjerne handelen lettere og da passet det bra at far var med som sjåfør, for John ”spyttet ikke i glasset” sjøl heller han!

I 1928 ble det ordnet med penger til å sette opp garasje på Sandbuskolen.  Utgiftene til materialer, spiker, bølgeblikk og arbeide kom på tilsammen  kr.65,-, ”hvilket beløp er taget fra bankbok tilhørende den gamle fattigkrets”, sto det i den gamle møteprotokollen til kretsstyret.

”Lillebilsjåføren”

Trygve, Hans Petter, Nora, Astrid, Sina med danske damer

Denne ”dilla” førte til at bilen står sentralt i mitt erindringsbilde de 9 første åra av mitt liv. Det kostet ikke lite å holde seg med bil på den tida, og diskusjonene kunne være livlige mellom mor og far om prioriteringer.  Jeg ble engang spurt om jeg skulle bli lærer når jeg ble stor og svaret var kort og konsist, NEI. Begrunnelsen var at i en slik pengenød ville jeg ikke sette meg!  Riktignok tente far endel penger sommerstid med å være ”lillebil”sjåfør for dansker på ferie i Sjoaområdet.  Han kjørt dem til og fra stasjonen, på dagsturer til fjells, og over til Vestlandet.  Noen ganger fikk jeg også være med, noe som selvfølgelig var stor stas.  Mor var ellers glad i å reise, og hver sommer fikk vi oss en biltur der vi var borte i flere dager.  Da bodde vi noen ganger i et hvitt 4-manns pyramidetelt vi hadde med, andre ganger på gårder eller små pensjonater.  Det fantes ikke campinghytter den gangen.  Jeg husker at det ble flere turer til Vestlandet, til Røros, og naturligvis til bestemor og bestefar på Nes og til bestemor Nelia og onkel Hans i Sødorp.

Den første bilen var en med kalesje, slik at taket kunne foldes ned bak på bilen. Riktig stas når sola skein, men verre når regnet sila ned. Da var det opp med kalesjen i en fart.  Helt tett var det vanskelig å få det til.  Ellers var det vanlig med punktering på et eller annet dekk på hver tur. Grusveiene var dårlige og bilgummien likedan. Når reservehjulet var brukt, og det ble ny punktering, så var det ut med jekken, av med hjulet, fram med lappesakene, og til å pumpe i luft i ringen før hjulet ble skrudd på plass igjen.  I mens fikk passasjerene ta seg en tur i naturen.  Jeg kan ikke huske det var noen sure miner av den grunn.

Bilreparatøren.

Jakob Kleiven på Otta var bilreparatøren til far.  Vi var gjerne innom verkstedet hans når vi var på handletur til Otta.  Det var ikke noe som hette frostvæske den gang, så før vi startet opp vinterstid var far ute i garasjen med varmvatten som han slo på radiatoren.  Så var det i gang med sveiva, og det kunne være tungt når motoren var kald.  Passe seg måtte han også, for det hendte at motoren ”slo etter” så sveiva kastet seg baklengs.  Dette kunne gå ut over tommelfingeren, ja, hele handa for den del.  Du verden hvor fint vi hadde det når mor hadde tullet oss inn i tepper og skinnfell.  Far satte seg bak rattet, med mor ved sia av seg, og turen til Otta kunne starte opp.  Jeg kan ikke huske at vi punkterte heller vinterstid. Det var kjettinger på hjula og farten ble deretter.  Når turen var over og bilen skulle inn i garasjen igjen, måtte far ned under bilen der han åpnet for vannkrana og fikk tømt motoren og radiatoren for vann.  Så var det bare for oss barna å glede seg til neste tur.

Nesten fingerløs.

En vinterdag vi hadde vært på Otta med bilen, og var kommet heim, holdt Hjalmar Rustbakken på med vedklyving i skålen ved siden av garasjen.  Jeg gikk inn til Hjalmar for å fortelle fra Otta-turen.  Jeg hadde noen store grepvotter på meg, og der jeg fortalte, svingte jeg nok med armene, for plutselig fulgte hånda med ned på hoggestabben og tuppen av votten ble hugget av!  Heldigvis var det så kaldt at jeg hadde knyttet mine små never, så jeg har fortsatt alle mine fingrer i behold!  Jeg mener vi fikk en overhaling både Hjalmar og jeg for den hendelsen!

Forskjellige biler.

Baneformann Haugens med på biltur i 1933

Jeg kan huske at vi i hvertfall hadde 3 forskjellige biler mens vi bodde på Sandbu. Den som kom etter kalesjebilen var en kassevogn – tett, eller nesten tett, og noe varmere å være passasjer i.

Den siste bilen far kjøpte før vi flyttet til Vinstra sommeren 1939 var en Citroèn.  Rene sportsbilen å se til, spør du meg!  Det var en ca. 1935-36 modell og lite brukt da far bekom den i 1938.  Vi var alle med til Motorcentalen på Lillehammer da bytte av biler skulle skje.  Jeg kjenner enda lukta fra verkstedet og av nybilen!  Gearstanga satt oppe på dashbordet kan jeg huske.  (Passe for mor å henge veska på! – Neida, hun passet seg vel for å forstyrre bilføreren!)  Vi fikk også med den store ”Vi kan” utstillinga på Lillehammer, med tivoli og boder med alt mulig rart.  Ruth Hansen fra Sjoa var ”jente” hos oss på den tida, og var med. En tur innom på Nes rakk vi også for å hilse på bestemor, Veoline, og bestefar, Hans, og resten av slekta der.

Sommeren 1938 ble en fin ferietid med turer i ”nybilen” både til Vestlandet og til Røros.

Vestlandstur.

Loenvatnet 1938. I 1936 gikk det et stort ras her. 74 personer ble drept.

Jeg har et minne fra en av våre Vestlandsturer.  Den måtte ha vært på høsten, for vi kjøpte med oss ei kasse med epler og ei kasse med pærer heim igjen.  Jeg ”stjal” meg til å smake på den forbudte frukten, den var ikke moden enda, og syntes ikke noe om smaken  – jeg kastet faktisk pæra etter første bittet.

Lengre fram på høsten tok mor opp frukt fra kjelleren og ville at vi skulle spise. ”Nei takk”, var svaret mitt, ”jeg liker ikke slik frukt!”  Jeg ble spurt igjen og igjen, men nei dette likte jeg ikke.  Til slutt ble jeg likevel nysgjerrig på hvorfor de andre spiste dette med slik velbehag at jeg lurte meg ned i kjelleren til kassa med pærer som nå var nesten tom.  Jeg tok en av disse siste pærene og satte tennene i, - og for en himmelsk smak!  Jeg kom gråtende opp til mor og sa: ”Døkk kun’ vel ha sagt kå gode døm va’!”

I ettertid er dette ei historie jeg gjerne forteller barn når noen sier: Dette liker jeg ikke!

 

Vi var også i Loen året etter den store rasulykka, da så mange mennesker omkom. Det var uhyggelig å se hvor mye som var ødelagt, og restene av raset som stakk opp over vannflaten.  Hus som var knust, båter som var slengt høgt opp på land og alt brasket som fløt rundt på Loen-vatnet.

Vi var også inne på kirkegården der alle gravene etter de omkomne var å finne.  Dette var noe som gjorde sterkt inntrykk på oss alle.

Rørosturen.

På campingtur ved Røros 1938.
Vi pleide å ha med en skinnfell som vi la i bunnen av teltet(far til far var skinnfellmaker). Jeg husker Nils som var 2 år ikke ville ligge i telt og han og mor overnattet inne i bilen, mens far og vi 2 andre gutta sove på skinnfellen! Far ser ut til å være nøye med morgenstellet, mens Trygve overvåker det hele fra oppe i treet.

Særlig turen til Røros husker jeg godt, kanskje også fordi det eksisterer flere bilder fra denne turen.  Gruvebyen på vidda med gater og smug, slagghauger og stor kirke. Besøket ved en av gruvene var også noe spesielt.  Her ved inngangen til gruva kjente du denne kjølige trekken av rå svovelholdig luft nede fra dypet – det sto en gufs av noe spennende og farlig inne fra fjellet.  Heldigvis kom det en gruvearbeider ut av inngangen og han var helt normal, til og med snakke kunne han!

Vi hadde telt med, og der sov far, Trygve og jeg.  I bilen kamperte mor og Nils.

Nils, 2 år gammel, født 2. mars 1936, var ei pyse slik!  Ikke noe telt med skinnfeller i bunnen der nei, og stakkars mor måtte krølle seg sammen med han inne i bilen.

Jeg har også en erindring om duften av ferske hveteboller fra denne turen. Mor hadde vært innom en baker på Røros før vi dro østover og parkerte ved en innsjø. På en grønn liten odde rastet vi.  Her så vi gutta at det var småfisk i sjøen, mye småfisk (sikkert ”gålløye”), og vi ville gjerne fiske noen.  Far spikket til trestenger av noen småbusker der.  Nå manglet det bare krok og snøre.  Far bøyd til kroker av noen knappenåler som vår omtenksomme mor hadde tatt med, samt noen hyssingstomper hun fant, og vi kunne starte fisket.  Jo da, vi fikk noen småfisker, mens mor ordnet til med mat til sine små ivrige fiskere.

Det er duften av disse ferske hvetebollene (rundstykker) med smør og friske tomatskiver på, jeg har i minne i ettertid når sulten i blant gnager litt.  I alle år har denne duften fulgt meg!  En gang i mine ungdomsår, på skitur mot toppen av Rutenfjellet kjente jeg denne lukten så intenst at jeg måtte stoppe, finne fram fotoapparatet og ta bilde av ryggsekken og skistavene mine for å avlede tanken på ferske boller med tomatskiver på!  Vi, kameratene og jeg, hadde gjort avtale om at vi skulle samles på toppen før vi smakte på nista, og jeg ville holde avtalen!

Minne fra Otta-martna’n.

En gang vi var på Ottamartna så jeg for første gang en full person. Det var en nabo i dress og skjorte med slips og hatt som hadde kommet sammen med ”gode” kamerater.  I alle fall var slipset blitt skjevt og skjorta kommet uta på buksa. Ganglaget var ikke det beste, og da han så far og skulle ”hilse på”, så var det vanskelig å forstå hva han sa.  Jeg husker vi gutta undres veldig på hva det var som feilte naboen!  Endskapen ble at far tilbød han skyss heim og mor krabbet inn på baksete sammen med oss gutta.  Naboen tok, etter noen underlige bevegelser, plass ved siden av far i forsete.  Heldigvis var det bare 7 km. fra Otta til Sandbu, så turen gikk uten for store vanskeligheter for sjåføren.  Mor var ikke noe glad for at vi gutta skulle se slike fulle folk, men ettersom det var naboen som trang så til å komme heim, så fikk det gå for denne gang!

Søndagsutflukt.

Familien Bull Hansen og Familien Kleiven på tur i Sjodalen ca 1938

Jeg husker også en dagstur med bil vi hadde sammen med Olga og Theodor på Sandbumoen der de hadde med seg sine unger.  Turen gikk til Heidalen og videre til Sjodalen der det ble funnet en egnet rasteplass og det ble mat og drikke for oss ungene før leiken kunne begynne.  De voksne kokte seg kaffe og vi hygget oss alle i den fine sommerdagen.

 

Lekekamerater.

Trygve blir født.

Trygve kom til verden på Sandbu-skolen 8. oktober 1932.  Jeg forsto at noe var galt, for mor fikk større og større mage, og der kom det plutselig til en skrikerunge som helt overtok min plass hos mor.  Var det noe rart jeg ble sjalu!  Jeg husker det ikke, men har blitt fortalt, at jeg beit Trygve i fingeren i fullt sinne!

Bestekameraten, Per Sandbu.

Olga Sandbu og Nora Kleiven med barna sine og Per 1935

Vel, jeg måtte nå venne meg til den nye situasjonen.  Det gikk etter hvert riktig bra, særlig da jeg ble kjent med Per på Ny-Sandbu. Han var født 2.12.1929 og var altså vel 3 måneder eldre enn meg.  Forskjellen var nok større ved at jeg var eldstemann hos oss, mens han var yngstemann heime på Ny-Sandbu.  I alle fall ble vi riktig gode venner og var sammen daglig i de 9 første årene av mitt liv, under oppveksten på Sandbu-skolen.

Andre.

Nora og Paal med Hans Petter, videre Olga og Theodor Bull-Hansen med Kellaug.
Ungutten i midten er bror til Olga, Ludvig Nordberg.

Bildet er tatt i 1930.

Av andre lekekamerater som jeg husker var Kellaug på Sandbumoen, Astrid Vangen i Sør-Haugen, Olav og Einar Skog, Gunnar på Gammel-Sandbu og Oddvar og Bjarne Haugen ved jernbanestoppestedet mellom Gammel-Sandbu og Mæhlum.

Alt ble likevel overskygget av det tette vennskapet med Per. Slik følte i alle fall jeg det.  Vi tok til å være sammen mens vi var så små at noen måtte følge oss til hverandre om morgenen.

Ny-Sandbu.

Hans Petter, Per, Trygve og Maria Sandbu 1934

Best husker jeg fra livet på Ny-Sandbu.  Det var jo en stor gard med mye og mange slags dyr.  Der var det tjenestefolk og liv og røre hele dagen.  Stabbursklokke som ringte inn til mat, gav fra seg en lyd som fikk hunden til å ule av ubehag.  På den store utedoen ved fjøset hang det en stor ulveskinnpels som så riktig skremmende ut.  Hvorfor den hang der vet jeg ikke, kanskje var det lufta som holdt unna mott og liknende, ja, hva vet jeg!

Sandbugardene var èn gard til på slutten av 1700-tallet.  Da ble garden delt i Ny- Sandbu og Gammel-Sandbu.  Konstituert sorenskriver Hans Gotfred Sandbu fikk overta fra sin svigerfar, deler av garden som lå på østsida av elva, og kalte den Ny- Sandbu. Han så stort på ting og bygde den store hovedbygningen som fortsatt står der.  Han bestemte at det skulle være 52 vinduer og 365 glassruter i bygningen. Store rom gjorde at det kunne holdes rettsmøter og seinere også drives barneskole der.  En to-etasjes tømmerbygning som var satt opp på tunet ble seinere solgt til en av Faukstadgardene i Heidal, forteller Borgar Sandbu meg da jeg besøkte han på Selsro på Otta, 15.juni 2005.

Jeg spurte han hva som skjedde med de 2 låvene som en ser på gamle bilder fra Ny- Sandbu.  De ble i 1926-27 tatt ned, fortalte Borgar, og tømmeret i den ene låven ble saget til reisverk for den nye låven som ble bygget oppå fjøset.  Den andre låven ble satt opp igjen inntil fjøset, og ble gjort i stand til grishus og saufjøs, her også med reisverkslåve ovenpå.  Uthusbygningen ble nå et vinkelformet bygg.  Arne Sæta var byggmester, og Borgar husker at Petter Engum og Olaf Bosåen var med som snekkere.  Nybygget var ferdig i 1927.

Mor til Borgar, Olga, var fra Ilstad i Sødorp. Hun hadde bl.a. Olga og Ragnhild Brendhaugen fra Sødorp i sin tjeneste på Ny-Sandbu ei tid.

Heggebær.

Ut i kålgarden på Ny-Sandbu var det en stor hegg som gav mye bær om høsten. Denne klatret vi i og spiste heggebær så vi nesten ikke kunne svelge på grunn av belegget som la seg på tunga og i svelget.  Det beste vi visst var når vi fikk ta et vannglass med bær og ha på sukker, og riste dette til det ble som en grøt!  Da spiste vi dette med teskje og hygget oss ekstra.  Dette kalte vi ”å drøfte heggebær”. Mest måtte vi likevel nøye oss med bærene slik de var rett fra treet.

Julebukk.

En gang hadde de voksne funnet ut at Per og jeg skulle gå julebukk.  Det startet på Sandbu der det var mest å kle seg ut med.  Masker fikk vi også av noe hvitt stoff som de klippet hull til øyne og munn.  Da vi var ferdig påkledd og skulle se på hverandre, ble vi begge så redd hverandre at vi gråt.  For at de hjemme hos oss på skolen skulle få se hvor ”fine” vi var, måtte søster til Per, Marie, leie oss en i hver hånd, så vi ikke skulle se hverandre.  Hva vi var utkledde som husker jeg ikke, men at vi for første gang var redde hverandre husker jeg godt.

 

 

 

Hans Petter, Nils og Trygve skilopere 1939

Pannekaker og blåbærsaus.

Maten på Sandbu smakte så mye bedre enn heime.  Her fikk vi sitte ved et stort langbord med mange mennesker.  Særlig husker jeg at pannekaker med saus var så godt. Pannekakene var mye mindre enn de jeg fikk heime.  De var stekt på takka i eldhuset og kom inn på bordet i store stabler.  Det var ikke syltetøy som jeg fikk heime, nei her var det en bær-saus som var kokt opp, og gjort tykk med potetmel, vil jeg tro.  Jeg husker mor ble lei seg da jeg bekjentgjorde at dette med pannekaker og varm saus på Sandbu var mye bedre enn det jeg fikk av henne!

Løken.

Ut for husa på Ny-Sandbu fører ei lang vik, eller ”Løk”, som det heter, inn fra storelva, Laugen. Her renner Skottbekken ned innerst i Løken og førte med seg kjølig kildevann, men ikke mer enn at sola sommerstid varmet opp vatnet til det fineste badevatnet.  Denne Løken var så dyp at det gikk inn fisk fra Laugen sommerstid, om vinteren var Løken tom.  Her både fisket og badet vi.  Ja, vi laget leikebåter som vi seilte med også.  Jeg kan ikke huske at vi hadde redningsvester eller noe slikt, ei heller om jeg  kunne svømme.  Likevel badet vi nesten daglig sommerstid.  Det fantes en gammel redningsvest på Ny-Sandbu, en slik med kork og grå seilduk, men den brukte ikke vi.  Per har fortalt meg at han engang var nær på å drukne meg, men tydeligvis hadde han kommet på bedre tanker for jeg lever fortsatt i beste velgående! Jeg husker ikke den tildragelsen.  Derimot husker jeg at jeg en gang ble så nødd på do mens vi badet, at jeg likegodt ”skjeit” i vatnet!  Til min forbauselse fløt ”pølsa” opp til overflaten – det hadde jeg ikke regnet med.

Ishuset på Ny Sandbu.

Her innerst i Løken hadde Peter Sandbu satt opp et ishus.  Isen ble saget opp i blokker ute i Laugen på seinvinteren og frakta til ishuset. Her ble den dekket til med sagflis fra gardssaga som sto mellom skolen og Ny-Sandbu.  Flisa isolerte slik at isen varte hele sommeren. Her bevarte de den ferske revematen.

Revegarden.

Revegarden på Ny-Sandbu

I skogkanten opp i Skottbekklykkja, mellom garden og saga, hadde Ny-Sandbu bygd seg en revegard i 1930 –åra.  Dette var det spennende for oss ungene å følge med i. Vi fikk lov til å være med på foringa av sølvrevene.  Vi fulgte med i parring og fødsler av revungene, og hvordan revene ble flyttet fra bur til bur med ei revesaks som ble klemt rundt nakken på revene som skulle flyttes.  De løp rundt inne i nettingbur (garder), det var plass til mange rever i hver avdeling.

Dette var en av ”attåt”-næringene til gardsdrifta  i 1930-åra.  Det var fint blant damene å ha et slikt reveskinn rundt halsen på den tida.

”Skjekte og pil”.

Om våren var gardsaga i drift.  Det hadde blitt kjørt fram tømmer på vinterføre og nå kom Amund Skjeftskogen (Olstad) fra Kvikne på besøk.  Han var leid inn som sagmester i flere år mens vi bodde på Sandbu-skolen.  Amund var en mester i å spikke piler til ”skjektene” våre. Ei skjekte var en trepinne på vel en ½ meters lengde. I den ene enden var det festet en hyssing, den også på vel ½ meters lengde. Denne hadde en knute ytterst.  Amund spikket piler som var en 40-45 cm lange, spisse i en ende og en flat styrefinne i den andre.  Han var nøye med å finne rette balanse-punktet på pilene.  Her skar han inn et hakk som vi la hyssingen med knuten inn i.  Så svingte vi skjektene fram og tilbake ved å holde en hånd ytterst på trepinnen og den andre hånden ytterst på styrefinnen på pila.  Når vi hadde det riktige draget på det, slapp vi pila som for til værs i stor fart.  Var pilene riktig laget kunne vi få de så høyt at vi ikke så dem.  Dermed kunne det være vanskelig å finne dem igjen.  Mye tid ble brukt til det i den vårmåneden Amund var sagmester på Sandbusaga.  Vi prøvde å få til et lite lager av gode ”Amund-piler” som vi brukte utover sommeren.  Vi prøvde å lage piler sjøl også, ja, jeg har arr på venstre hånd enda etter et kutt med kniven, men ingen kunne måle seg med Amund sine piler!

Pisse på høgda.

En gang som Kjellaug var med Per og meg på lek, kom Kjellaug, som for øvrig var søskenbarn med Per, på den ideen at vi skulle se hvem som kunne pisse høyest. Kjellaug organiserte dette.  Vi skulle stille oss ved siden av hverandre inntil  stakett-gjerdet nede ved oppkjørselen til skolen, slik at vi kunne pisse i hver våre åpninger i gjerdet.  Dette var vi spente på, og vi gutta hadde stor tro på å vinne – naturlig nok. Kjellaug opp med stakken, ned med buksa ved sin åpning . Vi på hver vår side kneppet opp og fikk tak i tissemannen vår. På ”klar-ferdig-gå” fra Kjellaug skulle vi pisse.

Kjellaug vant – hun bøyde seg bak over i en bue og lot det stå til, mens vi gutta presset det beste vi kunne!!

Sex-minne

En annen gang var familien vår invitert til Sandbumoen.  Da fant Kjellaug på at vi skulle leke ”Kurregjøme” -  leke gjemsel. Hun fikk meg med seg inn på låven, og ut i høyet, der vi skulle grave oss ned.  Her fikk hun meg opp på seg, og fikk tak i ”jevnaldringen” min og plasserte den på det riktige stedet.  Det gjorde inntrykk på meg at den ble stor og hard av denne behandlingen.  Om den kom inn i henne kan jeg dessverre ikke huske. Jeg følte vel i ettertid at det var litt flaut og fortrengte nok dette minnet.  Jeg kunne vel være en 7 år eller så den gangen.

Et annet ”sexminne” som kanskje  bare er fantasi, hendte i den tiden Trygve skulle komme til verden, og jeg altså var ca 2 år.  Jeg skulle lære å sitte på potte og den gangen hadde vi ei ferm og noe voksen tjenestejente.  Hun skulle sørge for potte-sittinga.  Hun satt skrevende med meg på potta mellom beina sine, og mens vi ventet på resultater i potta tok hun hånden min opp i seg – jeg husker det som noe vått, varmt og godt noe!

 

Fiske.

Vi hadde skaffet oss bambusstenger til å fiske med. Mark fant vi i ”kålgarden” der jorda var ekstra feit og fin.  Vi lærte fort å sette mark på kroken, men det tok litt mer tid å lære hvor og hvordan vi skulle få fisken til å bite på. Flue kan jeg ikke huske vi fisket med i det hele tatt.

Min første fisk.

Jeg tok min første fisk, en liten ørret på en 10-15 cm’s lengde, på nordsida av Løken, akkurat ved utløpet mot Laugen.  Denne gangen var jeg alene.  Korka som jeg brukte som dupp, gikk under og det dro til i stangtuppen.  Jeg slengte stanga rett til værs, og der fulgte fisken med i en slik fart at den føk rett opp i ei telefon- eller strømlinje som gikk tvers over Løken.  Fisken for flere ganger rundt ledningen, og der hang den og sprellet. Jeg dro og dro, men fisken hang der like fullt.  Den ble roligere i sprellingen etter hvert og hang til slutt helt stille høgt over hodet mitt.  Jeg både bannet (tror jeg) og gråt, men fisken ville ikke ned.  Hva skulle jeg gjøre?  Jo, hva har man en far til om ikke for å hjelpe i en sådan stund.  Jeg lot stanga og fisken bli igjen, og dro på heimvei for å få assistanse.  Nå var dette midt på dagen og far var opptatt i klasse-rommet, men fisken kunne ikke henge der den hang så jeg banket på døra til klasse-rommet.  Far kom ut og så den betuttede gutten som kunne berette om det som var hendt.  Far kunne  ikke gå fra undervisninga slik uten videre for å få ned igjen en død fisk som hang i en ledning, sa han. (Enda det var min første fisk i livet!)  Du verden hvor lang tida det tok før skolen var slutt den dagen!  Far fikk nesten ikke tatt av seg skolefrakken før det bar av sted mot Løken og fisken som hang i ledningen. Etter litt om og men fikk far vippet fisken over ledningen og frigjort snøre slik at fisken falt ned på sandbanken.  Jeg tok den opp og kjente at den var blitt hard og skrukket av sol og vind, men heim med den bar det for at mor og Trygve skulle se fangsten.  Det ble vel helst katten som fikk gjøre seg godt av den, vil jeg tro, men det skulle ikke undre meg om jeg forlangte at mor skulle steke den til meg!

Fiske etter ørret.

Senere ble det mange fisketurer både i Løken og i ”storelva”.

En gang var Per og jeg på fisketur utafor Søre Vangen (Vangen camping nå), og her fikk Per på en stor fisk som vi så fulgte med inn mot land.  Den var så stor at det grøss i oss, men da Per skulle få den på land røk snøret og fisken forsvant med kroken og noe av snøret. Det var noen betuttede fisker som kom heim og berettet om hendelsen.

I august 1938 ble det storflom i elva.  I forkant regnet det og vi visste at det med voksende vannstand var godt fiske.  Vi rodde utover Løken og bandt båten i noen trær eller busker på sørsida, like utenfor Løken.  Vi fisket sørover under Evjuhaugen og fikk bra med fisk så vi holdt på en god stund.  Da vi våte og slitne kom tilbake til båten var elva vokst opp så mye at det var med nød og neppe vi fikk tak i båten.  Det ble riktig storflom, og ikke noe mer fiske den høsten.

Ellers hadde Ny-Sandbu ”teingard” i Laugen utafor Evjuhaugen.  Det var en steinmur som gikk ganske langt ut i elva. Dermed kunne en fiske med ”teine” ved forskjellige vannstander i elva.  Teina ble satt ned i et av flere hull i steingjerdet der det var passe dypt til å fange ørret som var på vandring opp elva.  Teina måtte ettersees hver dag, og tømmes for fisk. Dette var en jobb som Per og jeg gjerne tok på oss, og det var ikke sjelden vi kom inn på kjøkkenet på Ny-Sandbu med ”kokfisk”, d.v.s. nok fin fisk til en middag for alle som arbeidet på garden.

Storfiskere.

Einar og Olav Skog var gutter vi så opp til når det gjaldt å fiske. De fikk alltid de største fiskene og den største fangsten.  Det var fra far sin, Kristian Skog, de hadde ”fiskelykka”.  Han så det på elva, og følte det på været, når det var fiskebett.  Helst ville de fiske alene, men en gang i blant fikk jeg være med for å lære.  Vi fisket da helst fra Stanvikslandet og nordover, under Varphaugen, mot Evjuhaugen.  Det var fiske med mark det gikk på.

Kristian Skog dreiv aktivt med fiske, også med dragnot i Løken.  En gang fikk han 2 sinkbøtter med fisk på ett drag, forteller Borgar Sandbu!

Åbborfiske.

En sommerdag vi skulle på Sandbusetra ved Vålåsjøen tok vi bambusstengene med for å prøve abboren i Smuksjøen.  Vi gikk stien opp fra Ny-Sandbu, forbi Sandbumoen og på skrå opp Løype til Vangsslette.  Det var seterveien for Sandbu vi fulgte.  Vel framme der vi hadde hørt at det skulle være abbor, rigget vi oss til med mark og korkedupp.  Det var mye storr så vi måtte vasse litt utover for å få dupp og mark på utsida av storren.  Mens vi ventet på napp la vi stengene ned i storrgraset, og kanskje tok vi oss en matbit inne på land, for niste hadde vi med.  Plutselig så tok stanga mi til å bevege seg.  Det var med et byks at jeg fikk tak i den før den dro ut på vatnet. Her måtte det være storfisk, tenkte jeg, og dro forsiktig inn mot land.  Det holdt kraftigt igjen, men jeg tok nå sjansen og slengte fisken over hodet og inn på land.  Stor var vår forbauselse da vi fikk se fisken.  Den var ikke stor, men du verden hvordan den kjempet imot. Dette var spennende, og vi fisket til langt på ettermid-dagen før vi gav oss og gikk videre innover mot Vålåsjøen.  Hvordan det ble med fiskinga på Vålåsjøen husker jeg ikke, men en dag gikk vi fram til Smuksjøen igjen, og nå fikk vi full en butt med abbor.  Det ble vel ikke spist så mye av denne mener Per Sandbu, da vi snakker om det i august 2005.  Jeg vet at vi spiste oss nesten fordervet på myssmør.  Vi skrapte ystepanna hver dag og fløy på do alt i eninga!

På Ny-Sandbusetra var det en 2. etasjes bygning som ble kalt ”hotellet”.  Bygget kom opp rundt 1900.  Den ble først brukt til overnatting for folk som gikk i fjellet, og senere til utleie for byfolk.  Borgar Sandbu forteller at den første som leide hotellet var en som hette Olsen.  Senere var Gustav Indrebø med familie der i mange somre.  Biskop Ragnvald Indrebø med familie var der i flere år og bl.a.under krigen 1940-45.

Fjøset på setra ble tatt av et snøras i 1942-43, men ble satt opp igjen på samme plass like etter.

 

Leik og anna moro.

For det meste var det Per og jeg som fartet rundt i skog og mark. Trygve ønsket jo å være med, men vi ville helst være ”toeine”, og lurte Trygve til å gå ærende inn til mor for å spørre etter rosiner og noe slikt.  Når han kom ut igjen var vi over alle hauger.

Nyfødt rådyrkalv.

Vi var mye ute i Evjuhaugen, en skogkledd haug mellom Ny-Sandbu og Varphaugen mellom riksveien og Laugen.  Her fant vi trostereir som vi plyndret, og her fant vi en gang en nyfødt rådyrkalv.  Rådyrkalven lå helt stille og peip noen underlige pip.  Vi hørte noen ”svarpip” også, men så ingenting.  Vi klappet den lille rådyrkalven, men lot den ellers ligge.  Vel heime fortalte vi hva vi hadde sett og hørt.  Da ble far med for å se om alt var vel med kalven.  Han fortalte at vi helst ikke skulle røre ved en slik rådyrkalv – det skjedde ofte at mora ikke ville ”kjennes ved” avkommet dersom det var fremmede dufter.  Lydene vi hadde hørt var ”samtaler” mellom mor og kalv, fortalte far.  Vi var spente på om vi kunne finne igjen kalven, og vi fant stedet der den hadde ligget, men nå var kalven vekk. ”Gudskjelov”, sa far, ”da har mora tatt han med seg til et nytt skjulested.  Vi hadde lært noe nytt om dyr og natur.

Farlig leik på isen.

En sein høstdag hadde Per og jeg dratt ut på Løken for å teste isen.  Den lå der speilklar og interessant.  Vi kom helt ut på nyisen på Laugen etter hvert, og jeg husker det var spennende når isen buktet seg under oss!  Dette med Per og meg på nyisen ble sett i Nyheim på andre sia av elva, og de klarte på et vis å få varslet folket på Ny- Sandbu slik at de kom og hentet oss.

Kar som kunne fise!

En av tenestekarene på Ny Sandbu, Hjalmar Rustbakken, var en mester i å fise.  Jeg husker en gang Per og jeg var med han i ei jordkjerre på veien opp mot gårdssaga mellom Ny-Sandbu og skolen.  Vi satt nede i kjerra mens han sto.

”Skal jeg fise for dere kanskje”, kom det fra karen der han sto i kjerra med tømmene i hendene. ”Ja, ja,” ønsket vi.

Og der fikk vi en demonstrasjon på hans kunster som jeg husker som det skulle være i dag.  Det ble en serie med alt fra småfjerter i den høye tonen til buldrede saker i bassnivået!  Dette kunne vi ikke gjøre han etter om vi øvde aldri så mye!

Storflommen 1938.

Storflommen høsten 1938 gjorde skade mange steder, bl.a. at det østre landkaret på jernbanebrua ved Søre Eide holdt på å bli ødelagt. Det ble nødvendig med en mur i elvebakken som forsterkning.  NSB planla dette og fikk arbeidet satt bort til utførelse vinteren 1938-39.  Steinblokkene sprengte de ut i Evjuhaugen, rett ned for skolen, på  Ny-Sandbu’s grunn.  Dette var noe nytt og spennende for oss guttunger.  Det kom en 20-25 mann til denne anleggsdrifta.  Noen sprengte ut blokkene, andre murte, mens gardbrukere rundt oss fikk oppdrag med å kjøre blokkene med hest og steindrag fra bruddstedet og til Eidebrua.  Det hendte vi guttungene fikk være med på slike turer for å få lov å kjøre hestene tilbake med det tomme steindraget.

En gang holdt det på å gå ille.  Trygve var 6 1/2 år og skulle holde hesten med tømmene fra sin plass på steindraget, mens kjørekaren ”slo lens”.  Da skar plutselig hesten ut i vilt trav – ”flaug avlaust” -  og kjørekaren ble stående igjen.  Trygve klora seg fast på draget og den ville skyssen gikk oppover på elveisen forbi Stanvika og  mot Varphaugen.  Der var det en le i gjerde som kunne ha vært særlig farlig slik som draget slang fra side til side.  Skyssen ble sett fra Varphaugen og noen karer fikk stoppet skyssen der.  Trygve var da full av isbiter både i ansiktet og på kroppen.  Slik kom han heim til mor som forskrekket tok inn guttungen.  ”Hva har du vært borti da Trygve?” spurte mor.  ”Ikkje någgå det vettè”, kom det fra den forskremte gutten. Men trygt på fanget til mor ble isen fjernet og tårene til Trygve kom fram mens han hikstene fortalte om den ville ferden.

Hente posten.

Etter hvert som vi ble større og hadde lært oss å sykle ble det til at Per og jeg syklet de 5 km. til jernbanestasjonen på Sjoa etter posten. Det var vel senhøstes i 1938 at vi hadde vært på Sjoa og var på vei heim.  Det var isete og glatt på veien slik at vi syklet på gruskanten på hver vår side av veien.  Det var jo liten eller ingen biltrafikk en slik dag, men litt sør for Stanvika, like sør for noe vi kalte ”plana”, kom det en personbil mot oss.  Per som var på venstre sia av veien valgte å krysse veien for å følge etter meg.  Midt ute i kjørebanen går han over ende på holka.  Bilen kommer i mot, og får ikke stoppet, men valgte å kjøre i grøfta for å unngå å kjøre på Per.  Jeg husker jeg så meg tilbake og så at Per satt midt i veien med et fjollet smil og så bilen mot et gjerde nedenfor veien.  Jeg valgte å sykle heim i rasende fart mens tårene trillet.  Jeg løp inn og banket på skoledøra for å få tak i far.  Han kom ut, og jeg forlangte omgående å få juling på rompa for noe verre hadde jeg aldri gjort meg skyldig i.  Far fikk etter hvert ut av meg hva som hadde hendt.  Han ble med en gang med sørover til Stanvika.  Her hadde det heldigvis gått bra med sjåføren, som det også hadde gjort med Per, men bilen hang på gjerde med en staur gjennom sideruta. Hvordan de fikk bilen på veien igjen, og om far måtte betale noe, vet jeg ikke, men hver gang jeg i etter tid kjører forbi der dette hendte, kommer det fram i erindringen igjen.

Epleslang.

På en av våre turer etter posten på Sjoa st. ble fristelsene for store.  Vi hadde sett at det var så mange fine epler i hagen i Stanviken. Hagen lå på oppsida av veien mens husa på gården lå på nedsida.  En fin høstdag - midt på dagen – satte vi fra oss syklene i veikanten, klatret over hagegjerdet, og gav oss til å riste i det nærmeste epletreet.  Vi ristet lenge og hardt og mange epler falt ned.  Dette hadde Åse Stanviken sett nede fra gården og kom opp til oss sint som ei furie, som naturlig var. Åse var datter på gården, men mye eldre enn oss. Vi fikk oss en leksjon i hva tyveri var, og ble sendt heim med beskjed om å fortelle hva vi hadde gjort.  Jeg husker ikke om det vanket noen klasker av bjørkeriset, eller det ble med en verbal overhøvling. Epler ble det i alle fall ikke på oss!

”Morsjuk”.

Ei historie som har blitt meg fortalt hendte da jeg var ca 3 år. Mor hadde i 1933-34 fått et vikariat som lærer ved Solhjemskolen, like syd for der veistasjonen er i dag. Heime hadde vi alltid ei jente til å hjelpe mor med oss gutta.  Jeg savnet nok mor der jeg lekte ute på skolegården, for uten videre hadde jeg tatt til å gå langs riksveien forbi Ny-Sandbu og videre i retning Otta for å finne henne igjen.  Det var på vinteren dette, og jeg kom helt til Nesstugu-Haugen (like sør for Sæta camping i dag) før folket der fikk se den vesle pjokken nede i veien, og fikk meg i hus, frossen og kald. Jeg hadde visst pissa på meg også, og det hadde blitt til is!  De forsto jo hva som hadde hendt og fikk fraktet meg vel heim igjen, til stor lettelse for jenta som skulle ha ansvaret for meg, vil jeg tro.

Basar.

Jeg kan huske at det en gang var basar på Sandbu-skolen. Dette var nytt og spennende, det kom mange folk til gårds som jeg ikke hadde sett før. Gjenstandene som det ble solgt lodd på, var utstilt, eller omtalt på plakater, for eksempel 1 favn ved.  Her vant jeg min første gevinst, en kaninunge!  Om den var utstilt kan jeg ikke huske.

17.mai og juletrefest.

 

17. mai 1926 på Sandbu-skulen

 

17.maitog hadde vi hvert år.  Gikk vi riksveien sørover til Stanvika det ene året, så gikk vi  nordover til Søre Vangen det neste.  Møtte vi noen, eller så noen som holdt på med  potetsetting eller liknende, så ropte vi hurra og viftet med flaggene våre. Musikk kan jeg ikke huske om vi hadde med.  På turen til Stanvika salutterte Ola Randen oppe i Jostuggulykkjun til stor glede for oss i 17.mai-toget.  I Stanviken hendte det at Anne Stanviken trakterte med varm sjokolade til oss barna.  Nye hurrarop runget!  Når vi kom tilbake til skolen hadde Maria Olsen laget kakao til oss barna og kokt kaffe til de voksne.  Kaker hadde nok de voksne tatt med.  Etterpå var det leiker på skoleplassen, ”hopp sekk” og ”potet på skei” i munnen o.s.v.

Det var nok skolekretsstyret som sto bak både 17.maifeiringa og juletrefestene.

Juletrefesten ble alltid holdt mellom jul og nyttår.  Da var store og små fra hele skolekretsen med.  Vi gikk rundt treet og sang alle de kjente julesangene.  Treet gikk helt oppunder taket og Per Sandbu husker godt at det var spennende når læreren ved hjelp av ei lang stang med et levende lys i enden, tente de øverste lysene på treet!  Det var underholdning av elevene og alle klappet og var glade. Borgar Sandbu forteller at han i 1926 var med i et skuespill om ”Prinsessen som ingen kunne målbinde”.  Ola Haugen var kongen, Asbjørn Storrusten var Askeladden, Borgar Sandbu var Per eller Pål, og Hedvig Sandbu var Prinsessa. Det ble juletrefest det!  Mat og drikke hørte med. Mange av de minste sprang seg øre og varme den kvelden!

 

Sandbu skolekrets var den gangen den nordligste kretsen i Nord Fron kommune. Den strakk seg på begge sider av elva fra Nordre Eide og Storrusta i sør, og til Åsteløkken ved Hjelpefengslet (Kommunegrensa mot Sel) og Mæhlum i nord.  Lengst og vanskeligst  skolevei hadde nok Letrudbarna på Buflåtten, der de måtte balansere ned en sti på nordsida av Mæhlumsåa.  I alt slags vær kunne dette enkelte ganger være livsfarlig.  Så var det å bli rodd over elva sammen med andre barn, før de kunne ta fatt på de siste par km. sørover til skolen.  Etter endt skoledag var det samme veien tilbake.  Heldigvis gikk en den gangen på skolen bare annen hver dag.  Det var faste roplasser over elva ved Stanvika, Gammel Sandbu og ned for jernbanestoppestedet mellom Gammel Sandbu og Mæhlum.  Vanskeligst med skoleveien var det om høsten og om våren, når isen på elva la seg, eller gikk.

Barnesykdommer.

Barnesykdommene måtte vi igjennom.  Jeg hadde brennkopper i løpet av vinteren 1936-37.   Det var røde flekker med verk i mange plasser på kroppen. Da jeg tok til å bli bra fikk jeg komme ut for å leke.  Det ble til at jeg tok på meg skiene og dro bort i en liten hoppbakke vi hadde laget på nabojordet.  Her skulle jeg prøve på et hopp og tråkket meg opp i ovarennet for å få fart.  Nå ble ikke den større enn at da jeg kom ned på hoppkanten stoppet det hele opp, mens jeg i min iver fortsatte med kroppen, og landet på hode nedenfor hoppet.  Da jeg fikk av meg lua rant blod og verk fra brennkopper i hodebunnen.  Jeg var sikkert ikke noe vakkert syn der jeg kom inn på kjøkkenet til mor!

Nils Vegard blir født.

Nils Vegard kom tilverden 2.mars 1936. Han også ble født på soverommet i 2. etasje på Sandbu-skolen. Da var jeg blitt nesten 6 år, og stor gutt, så noe sjalusi var ikke ute og gikk denne gangen, slik det gjorde da Trygve kom til verden.

Geitekillinger.

Det måtte være sommeren 1936 at far kjøpte et par geitkillinger av naboen.  De var vel tenkt som lekekamerater til Trygve og meg.  Nå ble de noen skikkelige spillopp-makere disse to, og gjorde mer ugagn en godt var.  Bl.a. husker jeg de gjerne tok seg en tur inn i skolen og gjerne opp trappa til leiligheten vår.  En gang som døra til soverommet sto åpen, løp de opp i sengene og la igjen noen av de små runde bæsjene sine. Deretter løp de mækrende ned trappa igjen!

Far syntes nok det gikk for vidt, så en morgen var den ene borte, og han så vi aldri noe mer til.  (Kanskje vi spiste den opp?)  Den andre sturet noen dager før den plutselig fant ut at jeg kunne være kameraten hans.  Fra da fulgte han meg overalt den sommeren.  Jeg husker vi gjorde det godt ned ved riksveien.  Det hendte det kom en bil med turister i ny og ne.  De ville gjerne fotografere oss to, og da fikk jeg sukkertøy og killingen tobakk.  Dette likte den godt, og reiste seg gjerne på tobein og danset litt til oppvisning.  Da ble det tatt enda flere bilder!

Da høsten kom ble også denne killingen borte, til stor sorg for meg.

 

Skrive bilnummer.

En populær sommeraktivitet var å sitte ved veien og skrive opp bilnumrene på bilene som passerte.  Vi var gjerne to der den ene skrev og den andre ropte opp numrene. En fast plass var på en mur som var bygd rundt en rikstelefonstolpe i oppkanten av veien der avkjøringa til skolen var. Vi visste hvor bilene kom fra ut fra bokstaven foran nummeret.  Det var opptelling av A-biler, B-biler, etc.  Som oftest var det flest E-biler(Oppland), men til tider vant A-bilene (Oslo-bilene).

”Kari på vona”.

Til tider kunne vi gutta være vanskelige å få inn om kveldene, det var jo så mye å holde på med ute i de lyse sommerkveldene.  Det hjalp ikke med skremselshistorier om ”Kari på vona” og slikt heller, ute ville vi være.

Dette ville mor og far ha en slutt på og de måtte ta i bruk virkemiddel som gav resultat.  En kveld hadde derfor mor kledd seg ut med noen store klær og ei slags maske, ja, hun så riktig stygg ut.  Hun hadde lurt seg ned i veien som førte opp til skolegården, og kom derfra sakte opp langs skålen og fjøset.  Vi holdt på med leiken vår oppe ved stabburet. Her var det åpent under, og vi likte godt å gjemme oss der – følte oss vel trygge der.  Det hadde tatt til å mørkne.  Der fikk vi høre noe kremting nede fra fjøset, og fikk se dette stygge kvinnfolket som kom sakte mot oss.  Vi pilte rett inn under stabburet for å gjemme oss.  Der kom hun i mot stabburet også, og da fikk de små beina våre fart på seg der vi pilte over gårdsplassen, inn døra, opp trappa og inn på kjøkkenet.  Der var far, og vi hadde  nesten ikke pust til å fortelle om ho ”Kari på vona” som var nede på gårdsplassen.  Om litt kom mor også for å trøste de vettskremte ungene sine.  Vi fikk høre at dette var vi advart mot fra før, og nå måtte vi for ettertiden huske å være inne i tide om kveldene – en kunne aldri vite, ble det sagt.  Det skulle kraftig lut til i barneoppdragelsen den gangen!

Juling!

Det hente en gang eller to at jeg fikk smake bjørkeristet på bare rompa også, men for hva husker jeg ikke. Jo, en gang var det for det jeg hadde gjort i buksa!

Landestrykere.

Det var kanskje ikke så rart at de var litt engstelige heller, det rak mye fark og fant etter veiene i 1930-åra.

Det måtte være senhøstes i 1935 mens mor gikk med Nils at følgende hendte:

Vi hadde ei kvige som skulle kalve, og mor var litt bekymret for denne førstegangs fødende.  Hun hadde vært i fjøset på kvelden, men det var ingen tegn på fødsel.  Nå hadde hun likevel ikke ro på seg slik at ut på natta sto hun opp for å se hvordan det gikk i fjøset.  For å gjøre litt krus på kviga så fant hun på å gå opp på låven, for der visste hun det var noe nyslått finhøy på ”kjøringa”.  Hun fikk i mørket tak i høyet sitt, men la merke til at det var dratt utover på en underlig måte, så om morgenen fikk hun far til å gå opp på låven for å ha sammen høyet igjen.  Han fant en høygaffel og skulle til å sette den i høyet da han kom på å rope: ”Er det noen her?”  Der reiste det seg en en mannsperson – en veiens vandringsmann. Far ble naturligvis forskrekket, men mest over at han kanskje kunne ha stukket gaffelen i mannen om han ikke hadde ropt først.  Men tenk på den gravide moren min, hva med henne, om hun for eksempel hadde fått tak i støvlene til mannen?  Hun kunne ha abortert på stedet!

 

En annen gang fikk de på Ny-Sandbu besøk av ei sint taterkjerring som kunne berette at lærerkjerringa på naboskolen hadde bitt henne! Det var vel helst at mor hadde ”bitt henne av” når hun tok til å messe om hvor elendig alt var.  Mor kunne ellers være meget bestemt av seg iblant.

Langs veien den tida kom det ”kremmere” med kofferten på en kjepp bak på ryggen eller i ei kjerre/kjelke.  De besøkte gårder og heimer dere de mente det kunne bli en handel.  De hadde strikk, nåler, sytråd, knapper, garn, kammer o.s.v.  Vinterstid ble det solgt sild og annen fisk fra ei kasse på kjelken.  Noen hadde også kondomer, men de kom bare fram om det var karer de handlet med!

 

Løsarbeidere uten jobb tok også veien fatt.  Per Sandbu husker godt en som ble på Ny-Sandbu hele sommeren og grov vannledningsgrøft.

Unge ”tyver”.

Per Sandbu minnet meg her i august 2005 om den gangen vi hadde tatt oss inn på rommet til tjenestejenta vår.  Der hadde vi i kofferten hennes funnet et service med kopper, skåler, asjetter etc.  Av en eller annen grunn fant vi på å ta dette med oss bort i skogen i hamnlykkja nedafor saga og gjemme det der.  Det ble jo fort oppdaget at noen hadde fjernet saker fra rommet til jenta.  Misstanken gikk fort mot oss gutt-ungene. Jeg ble forhørt på en streng måte, og måtte tilstå hva vi hadde gjort.  Alt kom til rette, og dette var vel en av gangene det vanket litt ris på bare rumpa, kan jeg tenke meg!

 

Leiker på skoleplassen.

”Kaste på stikka”.

Kaste på stikka. Trygve kaster. Odvar Haugen, Einar Skog og Hans Petter ser på.
Bilde fra1938.

En kjær aktivitet for oss gutta hver vår når snøen gikk, var ”å kaste på stikka”.  Vi brukte gjerne to-øringer, men også fem-øringer kunne komme i bruk ved ekstra ”harde” omganger.  Andre ganger kunne en måtte nøye seg med ett-øringer, men det skriver vi ikke om!

Når sola greide å få fram en bar flekk, gjerne nede ved fjøsveggen, satte vi i gang. Bakken måtte være tint opp så mye at vi fikk en pinne til å stå fast. Så ble en strek trukket et stykke fra pinnen, gjerne en 5 til 8 meter unna, litt etter hva slags mynt vi skulle bruke.  Det skulle brukes et visst antall mynter på hver. Vi kastet en hver mot pinnen, og når alle var brukt opp var det den som hadde mynten nærmest pinnen som fikk plukke opp alle myntene og ryste dem i hendene, for så å slippe dem på bakken, samtidig som vedkommende sa ”krone” eller ”mynt”.  ”Krone” var den siden på mynten som det var kongekrone på, og ”mynt” var den siden myntverdien sto på. Vedkommende kunne da plukke opp de myntene som lå med ”rett-siden" opp.  Så var det den deltakeren som var nest best sin tur på samme måten. Slik fortsatt en til alle myntene hadde funnet seg en eiermann.  Dersom friminuttet var langt nok rakk en gjerne et spill til.

”Kaste på kvarten”.

En annen sak var å ”kaste på kvarten”.  Her bruke vi helst en murvegg, i alle fall en vegg.  Den første deltakeren kastet en mynt mot veggen, slik at den landet på bakken et stykke ifra.  Neste deltaker kastet samme myntenhet mot samme veggen, og prøvde å få mynten til å lande så nær den første mynten at en kunne ”kvarte” den, d.v.s. at en kunne strekke tommelfinger og en annen finger mellom myntene.  Da kunne en ta opp begge myntene, og kaste en ny.  Dersom det etter hvert lå mange mynter som ikke var ”kvartet”, så kunne en deltaker holde på til han ikke kunne ”kvarte” flere.  Da var det neste manns tur.  Slik holdt man på inntil alle pengene var i en manns lomme eller frikvarteret var slutt.

Kaste ball”.

Jentene kastet gjerne ball.  De hadde med seg heimefra sin egen ball og inviterte  noen av de andre til å være med.  De hadde forskjellige øvelser, opp til 10, men alle gikk ut på at de skulle kaste ballen mot en vegg for så å ta den igjen. Når du bommet og ballen falt på bakken, da var det neste jente sin tur.  Hvor mange ”øvelser” de la inn i spillet kunne avhenge av hvor god tid de hadde.  Det kunne være at de skulle kaste ballen fra bak på ryggen og mot veggen, vekselvis med venstre og høyre hånd, eller at de skulle nikke ballen med hode o.s.v.  Det var samlet antall ganger du greide i hver øvelse før du bommet, som gav en vinner til slutt.

”Slå ball”.

Dette var en lek med to lag, en blanding av gutter og jenter i hvert lag.  Etter loddtrekning, eller ”krone og mynt”, startet det ene laget først.  De var da ”inne”, mens det andre laget var ”ute”.  På forhånd var det satt opp to streker eller merker. Den ene for å merke av hvor de som var ”inne” skulle stå, og den andre for å vise hvor langt de måtte løpe for å være ”sikker”, d.v.s. være utenfor skuddfeltet til de som var ”ute”.  ”Innelaget” slo gummiballen ved at en hev ballen opp i lufta, og en annen slo ballen lengst mulig vekk.  Hadde den som brukte balltreet truffet ballen, skulle denne løpe mot streken/merket i motsatt ende av banen.  Dersom vedkommende var usikker på om en kunne nå fram før ”utelaget” fanget ballen, så kunne en vente til neste deltaker på ”innelaget” slo ballen.  Man skulle nemlig også springe tilbake samme veien, gjerne med en gang, eller vente til det ble en bedre sjanse.  Du var ”fredet” så lenge du sto bak en av strekene/merkene.  Vel tilbake kunne vedkommende delta i spillet igjen.  Var en heldig, så fikk ikke ”utelaget” tak i ballen før den som løp var framme ved streken/merket.  Fikk ”utelaget” tak i ballen og ”stakk” (traff) den som løp, ja, så var plutselig ”utelaget” blitt ”innelag”.  Det samme var tilfelle dersom en på ”utelaget” fanget ballen direkte uten at den hadde nådd bakken, da byttet også lagene plass.  Slik kunne en holde på inntil ”innelaget” ikke hadde noen igjen til å slå ballen.

”Kaste kil”.

Det var to lag som fikk like mange ”kiler” hver, gjerne en 6 til 10 ”kiler”.  En ”kile” var laget av en rundstokk, ca. 10 cm. i diameter.  Den ble kappet ca. 30 cm. lang og spisset med øks i ene enden.  Så var det en 5 til 6 ”kjevler” som det skulle kastes med.  Disse var noe lengre enn ”kilene”, men mye tynnere og butte i begge ender. Hvert lag satte opp sine ”kiler” på en rekke med ca 60 cm’s avstand. Det kunne variere noe med avstanden mellom lagene, ca. 10 m. var vanlig. Det var også vanlig med ”krone og mynt” om hvem som skulle begynne.  Dette laget fikk nå alle ”kjevlene” og deltakerne ble enige om rekkefølgen på hvem som skulle kaste først o.s.v.  Den som kastet skulle prøve å få ned så mange av motpartens ”kiler” som mulig.  Når alle ”kjevlene” var kastet, ble de ”kilene” som var truffet så mye at de hadde falt over ende, kastet mot ”kilene” til det laget som hadde fått dem ned.  Nå var det viktig å få samlet ”kilene” mest mulig, for da var det lettere å få ned flere ”kiler” med ett ”kjevle” når det ble deres tur.  Det laget som hadde tapt ”kiler” kunne bestemme hvordan disse skulle reises, ”topp og rot” ble dette benevnt med.  Nå var det det andre lagets tur, og slik holdt en på, og med en ny deltaker til å kaste for hver gang, til alle ”kilene” var samlet på området til det ene laget.

”Gå på styltrer”.

Det var flere par styltrer på skolegården.  Disse var laget av en tynn trestokk, en staur, og så var det spikret på en trekloss i passende høyde.  Et par skulle ha like høye klosser. Disse klossene skulle vi opp på og så skulle vi ”styltre” oss av sted ved at vi holdt med hendene rundt staurene og løftet oss fram. Nybegynnerne  fikk de parene med lavest klosser.  De mest avanserte kunne ha klosser som satt kanskje en meter opp fra bakken.  Hvem som laget disse styltrene vet jeg ikke, men de største gutta laget gjerne slike til bruk hjemme også.

”Skvette (k)jepp”.

Dette forgikk på bar mark.  Vi hadde laget oss en trepinne/stokk, for eksempel av ei grein på et tre, på ca 1 meters lengde.  Så hadde vi en trepinne, som vi kalte ”jepp”, på ca 10 cm’s lengde. Vi gravde ei grop i bakken og la ”jeppen” over. Så satte vi stokken under og skvettet ”jeppen” så langt som mulig.  Her konkurrerte vi enkeltvis. Det ble målt opp med stokken hvor langt den enkelte hadde ”skvettet”.  Så var det noe med å kaste ”jeppen” tilbake mot gropa, og da målte man opp med ”jeppen”, men jeg husker ikke detaljene her.

”Slå på boks”.

Denne leiken minnet  om ”Kurregjøme” (leke gjemsel). Alle skulle gjemme seg, men ikke lengere fra ”boksen”, som var hengt opp på ei grein eller noe slik, en at når ”vokteren” av boksen var ute på leting så skulle en løpe fram og ”slå på boksen” uten å bli sett av ”vokteren” før lyden fra boksen hørtes.  Jeg husker ikke flere detaljer ved denne leiken.

”Hauk og due”.

Deltakerne var delt opp i to lag.  Hvert lag valgte seg en ”hauk”.  Et lag stilte opp ved gjerdet ovenfor skolehuset, og det andre stilte opp ved skolehusveggen. ”Haukene” var i mellom.  De skulle prøve å fange en ”due” når lagene løp mot, og forbi, hverandre for å bytte plass. Hva ”haukene” gjorde med ”duene” sine husker jeg ikke.

”Sisten”.

En fikk være ”sisten”.  Innenfor et begrenset område skulle så den som hadde ”sisten” prøve å komme en annen så nær at en kunne klappe den andre på ryggen å rope ”sisten!”  Nå var det denne som hadde ”sisten”, og løp etter de andre for å kvitte seg med den igjen. Slik kunne en holde på helt til far kom ut på trappa og ropte ”Inn att”.

”Slå på ringen”.

Dette var en sangleik der deltakerne stilt opp i en stor ring og sang: ”Ta den ring og la den vandre fra den ene til den andre, ringen er skjult, den flytter seg. Hvem har ringen – du eller jeg?” ”Ser du jeg har fått den……….o.s.v.” En deltaker sto inne i ringen.  Denne gikk rundt i ringen av deltakere, og slo så på hånden til en av deltaker og sa: ”Du har ringen!”  Var det riktig at vedkommende hadde ringen så måtte denne inn i ringen.  Sangen fortsatte og ringen gikk fra hånd til hånd til det igjen lød: ”Du har ringen!”  Desto færre det ble igjen i ringen, jo lettere ble det å gjette hvor ringen var, og det hele stoppet av seg selv.

”Bro bro brille”.

Dette var en sanglek som var populær.  Her kunne hele klassa delta. To personer stilte seg opp mot hverandre og holdt hendene til hverandre slik at de dannet en port. De andre stilte opp i ei lang rekke og la hendene på skuldra til den foran.  Så gikk rekka etter hverandre gjennom porten mens de sang.  Den lange rekka slynget seg gjerne i et åtte-tall, men alltid slik at det var en inne i porten.  Det siste i sangen var:”……skal i den sorte gryte”.  Da senket de to i porten hendene nedover den som tilfeldigvis var i porten.  Denne ble spurt av de to om ”eple” eller ”pære” og fangene måtte hviske hva valget var.  De andre i rekka skulle ikke vite hvem som var eple eller pære av de to. Så ble fangen stilt opp bak den av de to som hadde blitt valgt. Sangen fortsatte og neste mann ble fanget.  Slik gikk det videre til alle hadde blitt fanget og stilt seg bak den de hadde valgt.  Så skulle det hele avgjøres ved at de holdt i hverandre i de to lagene, og dro det de kunne.  Det kunne være en strek en skulle over.  Ofte slapp de to som hadde vært ”porten” brått hverandre og deltakerne i de to lagene falt baklengs over hverandre til stor moro for alle.

”Siste par ut”.

Deltakerne stilte opp parvis i ei rekke.  En stilte foran rekka med ryggen til.  Når denne ropte: ”Siste par ut – Kari og Knut spring ut!” skulle de to som dannet det bakerste paret springe til hver sin side for snarest å kunne stille seg fremst i rekka uten å ha blitt fanget av utroperen.  Den som eventuelt ble fanget måtte så være ny utroper, mens den forrige utroperen tok plass fremst i rekka, i par med den som hadde kommet på plass uten å ha blitt fanget.  Slik holdet en på så lenge friminuttet varte.

”Sleppe røt-egg”.

Her stilte deltakeren opp i en stor ring med ansiktet inn mot ringen.  En av deltakerene hadde på forhånd pakket inn en liten stein i et lommetørklede, eller liten klut, og sprang nå rundt ringen utvendig.  Plutselig slapp denne kluten bak en av de i ringen. Dersom den som løp rakk rundt ringen før vedkommende med ”røt-egget” bak seg oppdaget det, så ropte en ”røt-egg” og denne måtte så inn i midten av ringen.  Dersom den som fikk røt-egget bak seg oppdaget det, skulle denne fortest mulig plukke dette opp og prøve å kaste det etter den som hadde sluppet det.  Traff han ikke så ble han ”røt-egg” og måtte inn i midten av ringen.  Traff han, byttet de to plass.

”3.mann i vinda”.

Deltakerne stilte parvis i en stor ring med ansiktene vent mot midten.  To sprang rundt både innenfor og utenfor ringen til de plutselig stilte seg foran et par.  Den som fikk en foran seg måtte så ut og løpe, mens den som hadde stilt seg opp overtok parfunksjonen til så lenge. Det var klart at noen var gjevere en andre å stå i par med!  Dette kunne gjerne fortsette til friminuttet var over.

”Hoppe paradis”.

Blant jentene var nok det å hoppe paradis noe av det gjeveste.  Enkelt og greitt, du dro et rutenett på grusen, fant deg en egnet stein og satte i gang.  Du kastet steinen i den første ruta, og hoppet over denne. Du skulle lande i neste rute på ett bein. Så hoppet du videre på ett og to bein etter et bestemt mønster.  Dersom du tråkket på streken, eller utenfor ”paradiset”, ble det neste deltakers tur.  Det samme hendte dersom du ikke fikk steinen til å legge seg i den ruta som sto for tur til å bli kastet i. Jeg husker ikke alle reglene, men mener at halvmånen øverst på rutenettet var selve paradiset. Det var dit en skulle komme rasket mulig.

 

Veiarbeide.

Av andre begivenheter jeg husker var når Jakop Moen, veivokteren, kom dragende med tohjulskjerra si, og skulle fylle igjen hullene i veibanen, og å se etter stikk-rennene.  Da fikk jeg mor til å lage nistepakke til meg, og dro Jakop i møte.  Vi ble sammen den dagen og hadde mye å prate om.  Han likte unger, og tok ikke arbeidet alvorligere enn at han kunne holde meg med litt selskap.  Rake utover litt grus fikk jeg sikkert lov til å gjøre også.  Dagens høydepunkt var matpausa. Da fant Jakop fram kaffekjelen og hentet  vann i bekken. Det ble tent opp bål og kjelen ble hengt over.  Når kaffen var ferdig kom nistepakkene fram.  Vi hadde begge brødskiver med ”rauost” på.  Han lærte meg å tre brødskiva på en pinne og holde den over glørne ei stund. Det luktet så godt, og som det smakte!  Jeg husker ikke om jeg hadde med meg kopp, men det skulle ikke undre meg om Jakop hadde en ekstra, slik at jeg fikk smake på kaffen også!

Dette hendte vel en gang eller to om sommeren.  Litt ekstra ble det når det skulle kjøres på mer grus.  Da kom Fredrik Moen med lastebilen sin.  Jeg husker at jeg fikk sitte på en gang eller så når han var oppe i grustaket ovenfor Varphaugen.  Det var ikke alltid han hadde all verdens bremser, så når han skulle rygge seg opp i grus-taket så kjørte han først fronten på bilen mot et tre til han fikk satt den i revers, kan jeg huske.

 

Mer om dyra våre.

Vi hadde vanligvis 2 kyr, 1 gris og noen høner.

Dyrlegebesøk.

En høst hadde ei kvige som gikk og beitet nede på jordet, fått en potet i halsen.  Der satt den fast.  Det ble ringt etter dyrlege og det kom en ung turnuskandidat som nok ikke var sikker på hva han skulle gjøre.  Kviga hadde det ille, vanskelig var det nok å komme til fra munnen, og der bestemte dyrlegen seg for å operere.  Han bedøvde nok først, så skar han hull utefra der han så poteten sitte.  Poteten fikk han ut, men verre var det å få sydd spiserøret sammen igjen.  Kviga fikk ikke i seg mat, og etter et par dager måtte den slaktes. Dette var noe som satte merker i et guttesinn.

Museinvasjon.

En høst, husker jeg, var det museinvasjon i fjøset.  Når vi kom inn om morgenen fløy det mus over golvet, opp over nettingen inn til hønsehuset.  De likte seg nok best inne hos hønene, der var maten lettest å få tak i for de små.  Det var så mye at far fikk laget ei vannfelle for å fange musene.  Fella besto, så vidt jeg husker, av ei halv tretønne med vann nedi og et lokk oppå.  Lokket var todelt slik at den ene halvdelen var fast mens den andre kunne vippe når noe kom bort på den.  Så ble det lagt ut ”åte” på den faste delen.  Når musene skulle få tak i fristelsene var det mange som kom bort i vippelokket og vips lå de i vannet og svømte.  En fjær førte lokket på plass igjen. Opp kom de ikke og dermed var det ikke lenge før de druknet.  Det minket i alle fall på musene, men noe videre human var nå ikke denne oppfinnelsen!

Slakting.

Ellers fulgte vi med når grisen skulle slaktes ut på seinhøsten. Vi fikk være med mor og røre kaldt blodet som ble tappet av grisen.  Vi var med når far slo varmt vann på grisen slik at slakteren kunne skrape av busta, stykke for stykke til hele grisen var som nybarbert å se til. Jeg kjenner enda den spesielle eimen når grisen ble åpna og innvollene tatt ut.  Parteringa av grisen i de deler som mor ønsket seg, synes jeg så litt grotesk ut, men slik var livet.  Vi skulle være med og lære dette slik mor og far hadde vært med på å lære det i sin tid.

 

Når far slaktet høner var det alltid spennende. Hvem av de hodeløse hønene ville flakse lengst?  Det var kakling og flaksing inne i hønsegården før den rette høna ble fanget.  Leven var det til øksa traff hønsehalsen og satt i hoggestabben.  Det var da konkurransen satte i gang om få fly lengst!  Så var det mor sin tur.  Hun ribbet all fjæra av hønene, mens far tok seg av å åpne dem og få ut innvollene. Slik gikk det med hønene når de tok til å bli dårlige med egglegginga.

Det hendte at ei høne gjemte seg vekk for å ruge fram et kull med kyllinger.  Disse ble tatt vare på og plassert i nettinghus ute på gårdsplassen, der de plukket gras og spiste mat (opphakket hardkokte egg) som ble satt inn til dem.  Det var mye hygge med slike små kyllinger.

 

Mor solgte egg til dansker på ferie både i Nørdre og Søre Haugen, kan jeg huske.  En gang jeg gikk med et spann med egg til Søre Haugen var jeg litt uheldig ved at spannet slang borti en furulegg.  Det ble nok mest til eggedosis den sendinga egnet seg!

Maling og tegning.

              

Nora Kleiven med Hans Petter og Trygve, 1930 og 1933

Både mor og far var flinke til å tegne.  De fikk oss ungene tidlig til å bli kreative i vår måte å tegne på.  Det gikk med mye papir heime hos oss.  Ikke bare det – til og med kjøkkenbordet ble brukt, men da på undersiden.  Vi lå på ryggen, eller sto på kne, under bordet og tegnet over hode på oss!

Far tok tidlig til med oljemaling.  Han satt ute i naturen og fanget inn synsinntrykkene. Dette interesserte også Alf Vangen, gardbrukeren i Søre Haugen, slik at han også tok til med pensler, maling og lerreter.  De to naboene tok innimellom ut på turer, for eksempel opp i Kollodokka, der de satt det meste av dagen og festet på lerretet det de så.  Far solgte endel av bildene sine til venner og kjente, og gjorde seg noen kroner på hobbyen sin.  Dette fortsatte han med hele livet igjennom.  Også i skolen brukte far sine kunnskaper om tegning og maling på en slik måte at mange elever fikk interesse og lyst på denne uttrykksformen.  Bl.a. fikk den senere så kjente maleren, Reidar Letrud, sine første kunnskaper hos far på Sandbuskolen. (Kong Olav satt bl.a. modell for Reidar Letrud ved et oppdrag han hadde for Nordmanns-forbundet, eller var det Sons of Norway?)

Mine søsken har mye å takke mor og far for i så måte. Trygve ble arkitekt, Vigdis ble adjunkt, og har drevet det langt med tegning og maling, og gjort mange gode kroner på det. Nils, tannlegen, har som pensjonist tatt opp igjen malingen, både landskap og portrett. Selv har jeg vel hatt mest glede av det gjennom fotografering og filming – det å se motiver og muligheter.

 

Far var nok fascinert av naturen her på Sandbu og Sjoa.  Mange av bildene hans bærer preg av dette både i dramatikk og fargevalg. Han var opptatt av de to fossefallene, Bjørndalsbekken og Mæhlumsåa, der de hang som slør i bergveggen. Jeg var om våren mest opptatt av når foss-isen i bergveggen løsnet. Det skjedde gjerne med dunder og brak og var like nifst og fascinerende hver gang.

 

Flytting fra Sandbu.

Uten at vi guttene visst så mye om det hadde nok mor og far drøftet mulighetene for å flytte.  Det første tegnet på det kom ved at far fortalte at han kunne få en stilling i Korgen i Nordland.  Dette ble det nå ikke noe av, men uro skapte det når slike ting kom på tale. Jeg visst ikke om noe bedre sted å bo på enn Sandbu-skolen. Her var det nok å holde på med og jeg hadde min beste kamerat i Per Sandbu.  Det var utenkelig å skulle skilles fra han - slik følte jeg det.  Det neste jeg husker ble nevnt, var Kjørum skole, mellom Sjoa og Kvam. Vi var der og så på bolig og skole, - heldigvis ble det med det.  Så var vi en tur i Kvikne, mellom Vinstra og Skåbu. Her hadde det et par dager før vi kom, løsnet noen kjempestore steinblokker like ovenfor skolehusa.  Lukten av svidd stein som hadde slått mot hverandre lå enda i luften. Huff, syntes jeg, og det gjorde nok mor og far også.  Det ble ikke noe flytting dit.

Sødorp skole på Vinstra.

Så kommer vi fram til sommeren 1939.  Jonas Longva hadde i mange år vært klokker i Sødorp sogn og lærer ved Sødorp skole, og skulle nå over i pensjonistenes rekker. Stillingen var lyst ledig og far søkte.  Han ønsket seg nok denne stillingen framfor noe annet.  Han hadde selv gått på skolen her, han kjente folket i bygda, ja, han kjente det som å komme ”hematt”.  Dette var ei attraktiv stilling med mange søkere så det var slett ikke sikkert han ville nå opp.  Han hadde 15 år som lærer i Nord Fron bak seg, noe som sikkert talte til hans fordel.  Han fikk tilbud om jobben, og var ikke sen om å svare ja.  Nå var det alvor, vi skulle flytte.  Jeg måtte venne meg til tanken på å forlate den trygge og skjermede tilværelsen jeg hadde hatt disse 9 første årene av mitt liv.  Jeg gruet meg til den dagen det skulle skje, men var selvfølgelig spent på det som lå foran oss på Vinstra.

 

Paal Kleiven med laget. Nøytalitetsvakt. Horten 1939