Gammel-Sandbu

Aud Sandbu

Mens Sandbu var bortforpaktet etter Hans Gotfred Hansens død, foregikk en brevveksling mellom barna Lovise Helene og Henrik, som røper at sistnevnte hadde et sterkt ønske om å legge den gamle gårdparten ut for salg på det åpne marked. Dette bunnet åpenbart i økonomiske vanskeligheter.

Lovise Helene på sin side var svært opptatt av å overta Gammel-Sandbu, og var alvorlig bekymret for at broren skulle gjøre alvor av å selge gården ut av familien. Ved en åpen budrunde var Lovise Helene redd for at budene ville gå så høyt at hun ikke så seg i stand til å by over.

Innholdet i brevene vitner om et søskenforhold som etter hvert utviklet seg til bittert uvennskap. Henrik var steil og stridig, og uttrykksformen i brevene fra ham til søsteren, tegner en person uten nevneverdige skrupler i så måte. I ett av brevene datert Dahl, 16. september 1836, avslutter Henrik Hansen med følgende hilsen til sin søster: "Slid Tiden med den broderlige Foragt Du har gjort dig værdig til."

Lovise Helene brukte sin verge, lensmann Jarman i Fron, for alt han var verdt i denne situasjonen. Og på uforståelig vis kom omsider søsknene til enighet om at begge gårdpartene skulle forbli i slektens eie.

Lovise Helene Hansen ble i 1838 formelt eier av den gamle gårdparten. Hun var da 35 år gammel, men fortsatt ugift.

Det første hun gjorde, var derfor å forpakte bort gardsdrifta for et års tid. Forpakteren var Christen Olsen Mæhlum, bror til Peder som drev nabogården.

Christen Olsen Mæhlum (1798-1885) ble senere gift med gardjenta på søre Veggum i Ottadalen, og overtok deretter gården etter sin svigerfar. Med tiden skulle en av Christen O. Veggums sønnedøtre senere bli gardkjerring på Gammel-Sandbu.

Nå skulle en tro at bygdas ungkarer sto i kø for å beile til jomfru Lovise Helene Hansen. Men man må huske på at sammen med gården fulgte også en betydelig gjeld som Lovise Helene hadde til broren Henrik på Ny-Sandbu, noe som kunne ta motet fra de fleste.

Den som i så måte tok utfordringen, var Hans Hansen Tolstad f. 1797, tredje eldste sønn til Hans Paulsen Tolstad og kona Mari Olsdatter fra Slette i Heidal.

Hans Hansen Tolstad og Lovise Helene Hansen giftet seg i Kvam kirke den 19. august 1839.

I kildematerialet framstår Hans Hansen Tolstad, nå Sandbu, som en heller usympatisk person, en egenrådig, kranglevoren og hensynsløs knark som tydeligvis likte å vise seg på tinget. Like gjerne som anmeldt, som den som saksøkte andre.

Han fortsatte å brenne brennevin hjemme etter at det ble forbudt i 1848, og ble anmeldt enten for å være i besittelse av destillasjonsapparat, eller for å sitte med et lager av hjemmebrent, eller for å ha drevet handel med den slags vare. Han fikk hver gang bøter på 12 spesiedaler eller mer, og betalte slike bøter så lenge han levde. Antagelig gjorde han såpass god forretning på hjemmebrenning og salg, at ei bot i ny og ne sikkert var å betrakte som utgifter til inntekts ervervelse i hans øyne.

Av saker som Hans H. Gammel-Sandbu førte på tinget, var bl.a. et søksmål mot svogeren Henrik Hansen Ny-Sandbu som skulle ha "bemægtiget sig mig tilhørende i Huus inbjerget Høe".

Ingeborg Koeløkken ble først innstevnet høsten 1842, deretter Eli Olsdtr. Storrusten på etterjulsvinteren 1843, i anledning av at en av dem "i afvigte Sommer skal have ihjelslaget en Klageren tilhørende Galte".

Og i 1845 ble Amund Resløkken bedt om å møte i Vågå forligelseskommisjon den 1. juli fordi han angivelig skulle ha "tiltaget sig med sine Creatur at havne i Klagerens ejende Gaard Sandboes Hjemkoehaver".

Selv ble Hans Tolstad eller Gammel-Sandbu bl.a. saksøkt for å ha hogget tømmer ulovlig i Ny-Sandbu sin skog, og for å ha solgt Paul Haredalen ei ku som tydeligvis måtte ha vært syk før den ble solgt, for kua kreperte like etter at den var kommet til sin nye eier.

Det blir også hevdet at Hans ikke var særlig snill mot sin kone. Han skulle en gang ha kjørt fra henne da de skulle til kirken en søndag, slik at hun ble nødt til å ta en annen hest alene.

Nå skal det også sies at Lovise Helene kanskje ikke var den enkleste å være i hus med. Det blir sagt at hun i stedet for å ta hånd om de huslige gjøremål, heller låste seg inne for å drive med tegning og veving. Det siste var hun da også meget dyktig i, særlig damask. Om dette har hun fått en inngående omtale i boken "Damaskveving på bondegården" av Astrid Bugge og Signe Haugstoga. Sammen med artikkelen er avbildet et par duker etter Lovise Helene. På den ene av dukene har hun vevd inn husa slik de en gang sto, på både Ny-Sandbu og Gammel-Sandbu.

Hans og Lovise Helene gikk bort med nøyaktig ett års mellomrom, han i 1859 og hun i 1860.

De fikk tre barn, men den eldste datteren døde kort tid etter fødselen. Vanligvis er slike begivenheter skrevet ned i en huspostill, men for Hans Gammel-Sandbu var det godt nok med et brev han hadde fått, der det var skrevet så lite at han kunne rive den delen ifra, og bruke resten til følgende notater:

"Den 22de Juli 1840 hen ved Klokken 11 forre Midag blev min Datter født til Hverden og hiemmedøft den 24de Juli og kaldet Marte Maria.

Den 11. September hen ved Kloken 11 efter Midag ingik hun til Evigheden"

"Den 10. August 1841 hend ved Kloken 11 efter Midag blev min Datter født til Verden og veiede 13 p. Den 12. August blev hun giemmedøft og kaldet Marte Maria Hermanne. Den 5. September var ved Kirken til Daaben. Fadere var Anders Skienna, Ole Slette, Kari Slette, Hans og Marte Frederike Breden og Beret Frostad."

"Den 18de Marti 1843 Kloken 1 fore Midtdag blev min Søn født til Verden og hiemmedøft den 18de Marti af Giordemoderen og blev kaldet Hans Leedt. Den 18. Juni var min Søn til Kirken og Faderene var Erick og Marit Slaaen og Thore Kielstad, Joppe Steene og Amund Stanvigen."

Søsknene Marte Maria Hermana og Hans Leth var henholdsvis 19 og 17 år gamle da de mistet den siste av foreldrene, og historien slik den var i forrige generasjon, gjentok seg.

Arveoppgjøret skapte uvennskap mellom søsknene, og da Marte Maria Hermana forsto at hun var dødssyk av tuberkulose, var hun mest opptatt av at broren ikke skulle arve henne. Derfor inngikk hun nærmest fra sykesengen, et giftemål med Amund Olsen Selsjord f. 1838, sønn til Ole Jacobsen Selsjord og kona Anne Amundsdtr. fra Harlaug i Heidal.

Vielsen ble foretatt den 30. mars 1864.

Deretter flyttet Marte Maria til Selsjord med alt hun eide og hadde arvet, deriblant ei brun hoppe hun hadde fått av faren før han døde, og med en pantefordring mot broren pålydende 1463 spesiedaler, som var hennes arvelott i gården etter foreldrene.

Et gjensidig testamente datert 14 dager etter vielsen, ble satt opp mellom Marte og Amund:

"Da vi underskrevne Ægtefolk Amund Olsen Selsjord og Marte Maria Hansdatter i vores Ægteskab ikke ere blevne velsignet med Livsarvinger, og ei heller have Haab om for Eftertiden at blive velsignet med saadanne, have vi af Kiærlighed bestemt og fastsat, ligesom vi herved fastsætter og bestemmer, at naar en af os ved Døden afgaaer, skal den længstlevende med fuld Eiendomsret beholde det hele Boe, være sig Jordegods, Løsøre, Kreature eller Udestaaende Fordringer, upaaanket og upaatalt af den først Afdødes Arvinger, hvilket vi herved erklærer at være vor sidste Villie, alt med Fornuftens fulde Brug og ved fuld Sans og Samling."

Marte Maria Hermana døde på Selsjord den 22. desember samme år. Tilbake satt enkemannen Amund med alt Marte hadde tatt med seg fra Sandbu, også fordringen mot svogeren Hans Leth Hansen Sandbu.

For å skaffe seg raske kontanter, solgte Amund fordringen videre til Ole Larsen nordre Kringen, slik at Hans Leth dermed fikk en helt utenforstående kreditor å forholde seg til vedrørende det beløpet han skulle løse ut sin søster med.

Som enkemann giftet Amund Olsen Selsjord seg på nytt med Anne Fredrikke Olsdatter f. 1851 på Bredevangen. Deretter tok Amund med seg alt han eide, også eiendelene som hans første kone hadde bragt med seg til Selsjord, og flyttet til Bredevangen. Anne Fredrikke og Amund fikk seks barn.

På begynnelsen av 1950-tallet avla sønnen Fredrik (1889-1965) et spesielt besøk på Gammel-Sandbu. Med seg hadde han det som var tatt vare på av eiendelene etter Marte Maria Hermana. Det var bl.a. en hvit middagsduk, noe sølvbestikk, noen smykker, og en "konvolutt" i tekstil som Lovise Helene hadde sydd og brodert datterens navn på, antagelig til oppbevaring av lommetørklær.

Uten tvil var dette et besøk folket på Gammel-Sandbu satte svært stor pris på!

Ved skifte etter foreldrene, går det fram at også Hans hadde fått en hest av faren før han døde, en sortbrun hingst. Ellers hadde faren ifølge en kvittering datert Gammel-Sandbu 24. desember 1859, solgt ham følgende "Løsøre-effecter": 1 stor Brækstang, de paa Sæteren værende Sæterkopper, Trækopper og Ildkopper, 2 Slibestene hjemme, den hele Smedie Anboe, en Fjøspande, en Kobberkjedel med Laag, en rødblak Hest, en Graoxe 4 Aar, og 4 Melkekjøer paa 4 eller 5 Aar."

I tillegg til noe husgeråd, verktøy, sleder og kjerrer og annet hesteredskap, samt et par kyr og en hest som han kjøpte på skifteauksjonen etter sine foreldre, var dette hva Hans startet opp med da han i sitt attende år ble eier av Gammel-Sandbu på nyåret 1861.

Av folketellinga fra 1865 ser vi at det gikk rimelig bra med gardsdrifta. På bruket var det nå 3 hester, 23 kyr, 14 sauer, 41 geiter og 2 griser. Hans sådde 1 tønne rug, 7 ½ tønne bygg, 2 tønner blandkorn, 1 tønne havre, ¾ tønne erter, og satte 8 tønner poteter det året.

Til å hjelpe seg med drifta hadde han tre tjenestekarer og to tjenestejenter ved årsskiftet, flere av dem eldre enn han selv, samt ei husholderske, Ingrid Hansdatter 59 år gammel. Hun var datter til Hans Brenna i Øvre Heidal, født 1808 og fortsatt ugift, ei attgløyme som folk sa den gangen.

Det var omtrent på denne tiden Hans tok fatt på den store utfordringen å flytte hele gardstunet med alle dens bygninger, lenger nord og nærmere elva. Grunnen var at området i fjellsida ovenfor gården var spesielt utsatt for steinsprang. Dessuten hadde han observert at den steinen som løsnet lenger nord, tok retning sørover på grunn av formasjonen i dalsida. Han regnet det derfor som langt tryggere for både folk og dyr å bo der husa står nå. Dette er noe de kommende generasjoner på gården har fått erfare med ymse mellomrom fram til i dag.

På etterjulsvinteren i 1867 ble Anne Olsdtr. Midt-Dahlen fra Ruste på Vinstra festet som sommerbudeie på Gammel-Sandbu. "Tjenesteakort for ½ Aar, at begynde i April eller Mai førstkommende efter mit ønske. For Løn 12 Spd og et Par Skoe" - har Hans skrevet i regnskapsboka si.

Anne var født i 1842, datter til Ole Jacobsen Midt-Dalen og kona Anne Østensdtr. fra Stor-Lunde.

Da Anne kom hjem om høsten, viste det seg at hun var gravid. Hun fortalte sin mor at det var Hans på Gammel-Sandbu som var faren. Mora som åpenbart hadde bein i nesa, tok med Anne tilbake til Gammel-Sandbu og ba Hans om å gifte seg med henne. Men slik ble det nå ikke.

Harald Ludvig ble født utenfor ekteskap i mars 1868 og vokste opp hos sin mor i Midt-Dalen. I 1891 fikk han skjøte på Graffer i Lom for 18.000,- kr. + føderåd av sin morsøster Mari. Samme år ble han gift med Oline Hansdtr. Stor-Lunde, og sammen flyttet de til Lom og bosatte seg på Graffer. Ekteparet fikk tre barn; Hans Martinus f. 1892, Anne Marie f. 1893 og Håkon Oluf f. 1907. Med tiden har de fått ei stor etterslekt.

Harald Ludvig var bl.a. med på å starte innkjøpslag og ysteri i Garmo, han var en tid formann i landbrukslaget i bygda, prisdommer ved fe- og hesteutstillinger, og satt dessuten som overformynder i en periode. Harald døde i 1921, Oline i 1937.
Haralds morsøster, Mari Olsdtr. Midt-Dalen (1844-1934) var bestyrerinne på Graffer i Lom da eieren Jacob Laurgård døde kjerring- og barnløs. Han drev i sin tid utstrakt handel med gårder, og eide bl.a. Graffer i Lom og Ulsvold på Sel da han døde. Begge gårdene hadde han testamentert til Mari som i sin tur solgte Graffer videre til nevøen Harald Ludvig, og Ulsvold til en annen nevø, Christian Skaugen.

Harald og Oline med barna Hans Martinus, Anne Marie og Håkon Oluf.

Grunnen til at Hans nektet å gifte seg med Anne Olsdtr. Midt-Dalen, var nok at han alt hadde lagt andre planer. Han hadde meldt seg på folkehøyskolen til Christoffer Bruun på Romundgard, og den 14. november 1867 møtte han opp sammen med 13 medelever som ifølge hans egne notater var: Nils Hoft og Østen Rostad fra Lom, Fredrik Breden, Jacob Stampen, Hans Rosten, Hans Romundgard, Iver Blekastad, Hans Formo og Ole Åsåren fra Sel, Tor Tofte fra Dovre, Iver Harildstad, Iver Lo og han selv fra Fron, og Ole Kirkeberg fra Valdres.

Videre har Hans notert at han betalte kr. 8,- pr. måned i skolepenger.

Bilde av denne klassen er forøvrig å finne i Årbok for Gudbrandsdalen 1968, side 7.

Christoffer Bruun ville med dette skoleprosjektet for konfirmert ungdom, "hjelpe dei unge til rikare livsvokster og større dugleik og tiltak i sitt yrke". Med seg hadde han læreren Kristian Horne fra Romedal, som underviste i naturlære og jordbruksfag.

Dette var altså ikke noen yrkesrettet undervisning som førte fram til en eksamen, men ingen tvil om at Hans hadde stort utbytte av et slikt skoleår når man ser på hvilke prosjekt han gjennomførte. I tillegg til å flytte gardsbygningene, bygge tømmervei i Bjørndalen, dyrke opp ny jord slik at jordveien økte med en tredjedel av tidligere areal, engasjerte han seg også etter hvert i styre og stell, både i kommunepolitikk, bankvesen og fengselsvesen. Dessuten drev han selv litt privatundervisning for husmannsbarn, mot at husmannen arbeidet noe ekstra for det.

På innsiden av perma bak i regnskapsboka si, røper Hans hva som ellers rørte seg i kropp og sinn i slutten av 1860-årene. Mannen hadde funnet seg et høvelig kjerringemne, og fabulerte om å skrive til kongen og be om lov til å gifte seg hjemme: "Undertegnede Gaardsmandssøn i Bredebygden, Hans L. Hansen Sandbo ansøger nu underdanigst om at blive ægteviet hiemme med Pigen … I Haab om at denne min Ansøgning bliver opfyldt, vedsendes herved det lovbefalende Gebyr 10 Spd. Ærbødigst H: L: Hansen"

Men Hans røper ikke navnet på sin utvalgte her. Kirkeboka for Vågå prestegjeld forteller at "Pigen" var Marit Andersdatter Formo. Videre forteller kirkeboka at vielsen ikke ble foretatt hjemme på Gammel-Sandbu slik Hans hadde drømt om, men fant sted i Sel kirke den 13. juni 1871. Kausjonistene var Hans Gotfred Hansen Ny-Sandbu og Ole Andersen Formo.

Hans og Marit.jpg (17878 bytes)

Hans og Marit som nygifte.

Marit var født i 1845 som den eldste av 10 søsken. Foreldrene var Anders Hansen Formo og kona Rønnaug Syversdtr. fra Blessum i Vågå, gardfolk på Formo i Sel.

På Gammel-Sandbu fikk Marit etter hvert en stor husholdning å ta hånd om. Barna, åtte i tallet, kom med omtrent to års mellomrom. Ved siden av egen familie var det alltid mange tjenestefolk i kosten. Og da jernbanen skulle bygges, leide flere av anleggssluskene seg inn med kost og losji også her på gården. To av dem ble dessuten gifte i løpet av den tiden, og bryllupsfestene ble holdt på Gammel-Sandbu.

H og M med barn.jpg (36791 bytes)

Hans og Marit med barna.
Stående bak fra venstre: Anders, Ragnhild, Helene og Hans.
Sittende: Tor til venstre for faren, Ole og Simen foran, og Paul til høyre for mora.

En dag på førjulsvinteren i 1901 var Hans på Otta for å gjøre noe innkjøp. Da han var ferdig og skulle spenne hesten for sleden, skvatt hesten plutselig til og la på sprang. Hans fikk tak i tømmene og forsøkte å stanse den løpske hesten, men kom mellom den og en husvegg slik at brystkassa ble knust. Han ble båret inn på Loftsgård, og flere doktorer kom til, men de indre skadene var av et slikt omfang at intet kunne gjøres. Marit og sønnen Anders rakk å komme seg til Otta, og fikk snakket med ham før livet ebbet ut. Det siste Hans sa til sin sønn, var at Anders måtte sørge for at også småsøsknene fikk en utdannelse. Den "ulykkelige Hændelse" sto å lese om i avisene etterpå.

For Marit ble denne ulykka for tung å bære, og hun ble sinnssyk som de sa den gangen. Enten på Rotvold eller på amtsykehuset i Lillehammer ble Marit dessuten smittet av tyfus uten selv å bli syk. Men hun var blitt en smittebærer, og måtte derfor leve isolert resten av livet. Marit døde i 1918.

Barna til Hans Leth og Marit på Gammel-Sandbu:

1. Helene f. 1872 - gift 1899 med Petter Iversen Teige f. 1860, sønn til Iver Pedersen Hov og Rønnaug Iversdatter som var født på Teige, gardfolk på Teige i Kvam.

Petter og Helene overtok som gardfolk på Teige etter hans foreldre, og fikk med tiden 7 barn: tvillingene Rønnaug og Marit f. 1900, Ivar f. 1901, Helga f. 1903, Jon f. 1906, og tvillingene Olaf og Harald f. 1910. Stor etterslekt. Helene døde av "mavekræft" i 1914, bare 42 år gammel. Petter gikk bort i 1920.

2. Hans f. 1873 - gikk 2-årig vinterlandbruksskole med agronomeksamen i 1894. Utvandret til USA i 1901. Reiste videre til Canada i 1903, der han kjøpte seg land i Hay Lake nær Camrose i Alberta. Hans døde kjerring- og barnløs i 1928, også han av magekreft. Broren Ole overtok farmen etter ham.

Det blir sagt at Hans ønsket å utdanne seg til veterinær, noe hans far ikke så seg i stand til å koste på ham. Dette skal være grunnen til at Hans som var odelsgutt, og dermed hadde en fremtid på Gammel-Sandbu, likevel reiste ut.

3. Anders f. 1875 - overtok gården

4. Paul f. 1878 - gift 1910 med Marie Pedersdtr. Jøraholmen f. 1890 i Alta, datter til Peder Olsen Jøraholmen og kona Johanne f. Aspås.

Paul tok utdannelse først ved Kongsberg Skogskole og deretter skogbrukslinjen ved Norges Landbrukshøyskole. Han jobbet først som skogforvalter i Vest-Finnmark i årene 1903-1918, deretter et års tid i Hallingdal. Fra 1919 til han fratrådte i 1946 var Paul skogforvalter i Akershus og hadde hus og familie på Stabekk i Bærum. Paul og Marie fikk seks barn: Ragnhild f. 1911, Roald f. 1914, Tor f. 1916, Jon f. 1919, Gerd f. 1923 og Per f. 1927. Stor etterslekt.

Paul gikk bort i 1963, Marie i 1979.

5. Tor f. 1880 - gift 1905 med Synnøve Syversdtr. Tokvam f. 1884, datter til Syver Gjertsen Tokvam fra Aurland i Sogn og kona Karen Iversdtr. Sandbu, gardfolk på nørdre Sandbu på Vinstra etter hennes foreldre. Gården ble senere omdøpt til Tokvam.

Etter landbruksskolen på Sem i Asker var Tor først praktikant på Holtsmark i Sylling, deretter bestyrer på gården Hov for eieren Ole Teige som satt på Stortinget, før han i 1902 kjøpte gården Skinne i Ruste på Vinstra. Imidlertid måtte han gi fra seg odelsløsningsskjøte på gården i 1906, og Tor kjøpte da gården nigard Lunde i Vågå. Han og kona Synnøve gjorde dermed vagværer av seg. Ved siden av gardsdrifta hadde Tor en rekke kommunale verv, var formann i Vågå bondelag en periode, og sammen med Synnøve var han også en av pådriverene for å få landbruksskole til bygda. Tor og Synnøve fikk syv barn: Helge f. 1906, Sigurd f. 1908, Karen f. 1910, Arne f. 1912, Magne f. 1915, og tvillingene Sigrid og Tora f. 1923. Stor etterslekt.

Tor omkom i 1945 etter ei ulykke i tømmerskogen ved Russlisetra. Synnøve gikk bort i 1972.

6. Ragnhild f. 1882 - gift 1904 med Paul Pedersen Brandvold f. 1880, sønn til Peder Olsen Brandvold og Marit Johannesdtr. Nordgard Tokse, gardfolk i Nordgard Tokse på Vinstra etter hennes foreldre.

Paul og Ragnhild kjøpte Nigard Tokse på Vinstra i 1908, og drev som gardfolk der til sønnen Reidar overtok i 1953. Da flyttet de ned til plassen Braget som hadde vært husmannsplass under gården. De fikk fem barn: Marit f. 1904, Astrid f. 1907, Helga f. 1909, Reidar f. 1912, og Ingrid f. 1916.

Ragnhild døde i 1969, Paul var gått bort året før.

7. Ole f. 1884 - Etter å ha gått folkehøyskolen i Ringebu i 1901, reiste Ole i 1903 til USA hvor han først oppholdt seg i Westaskiwu, - hvor nå det kan være. Senere flyttet han til Alberta og kjøpte land ved siden av broren Hans i Hay Lake. Hans og Ole drev hver sin farm side ved side, inntil Hans døde og farmene ble slått sammen. Ole forble ugift, og i et omfattende testamente der 41 arvinger er nevnt ved navn, testamenterte han bl.a. farmen med maskiner, besetning, innbo og løsøre til en nevø som var bosatt i Canada. Ole døde i 1965.

8. Simen - f. 1889 - gift 1921 med Anna Fredsvold f. 1897, datter til skredder Joakim Andersen Fredsvold og kona Margit som var jordmor, bosatt først i Eidsvoll, senere Ilseng utenfor Hamar.

Etter landbruksskolen på Haave reiste også Simen til Canada i 1910. Han dyrket opp 160 + 13 acres land og bygde seg hus. I 1916 kom han tilbake til Norge på besøk, men besluttet å bli værende etter å ha hørt at canadierene ble tvangsmobilisert til den 1. verdenskrigen. Simen var bl.a. regnskapsfører og kontrollassistent i Vardal, før han ble bestyrer på Aspberg gård i Segerstad, Värmland i Sverige. I 1927 kjøpte han gården. Simen og Anna fikk seks barn: Margit f. 1922, Ragnhild f. 1924, Hans f. 1926, Georg f. 1930, Leif f. 1936 og Alva Irene f. 1942. Stor etterslekt i Sverige. Simen gikk bort i 1977, og Anna i 1984.

Ettersom Anders var den eldste av guttene som var hjemme da faren omkom, ble det han som overtok på Gammel-Sandbu. Han gikk også landbruksskolen på Haave, men mer utdannelse rakk han ikke før den store byrden ble lagt på ham etter at faren lå i grava og mora ble sinnsyk.

Selv ble han smittet av tyfus da mora kom hjem fra sykehuset som smittebærer, og lå i koma i tre uker. I ettertid kan man si at dette var positivt for både Anders og mora, de kunne være sammen uten redsel for sykdommen.

Anders fikk de første par årene hjelp av søsteren Ragnhild som husholderske, inntil hun giftet seg og flyttet ut fra barndomshjemmet. Han ble deretter nødt til å finne annen hjelp til husholdningen.

I regnskapsboka fra 1902 har Anders skrevet følgende: "Akord med Peder Chr. Veggum om leie af nogle ruder udyrket jord nord ved Mæhlums skiftegjerde udenfor jernbanelinjen, til at sætte en stue paa, mod leie pr. aar kr. 10,-. Ved jernbanelinjen skal være igjen tilstrækkelig til kjørevei. Leien skal gjælde fra 1. oktober 1903 og er paa ubestemt tid."

Peders far, Christen Olsen søre Veggum, var den samme som i 1838 hadde forpaktet Gammel-Sandbu. Peder overtok søre Veggum etter sin eldre bror som holdt på å kjøre gården konkurs. Dessverre lykkes det ikke Peder å få gården på fote igjen, og søre Veggum ble solgt på tvangsauksjon i slutten av 1880-årene. Peder og familien bodde først hos hans ene søster, så hos den andre, inntil de fikk leie seg husvære i 2. etasje i ett av husene på Mæhlum. Peder Christensen var altså fetter til Tora Pedersdtr. Mæhlum gift med I. C. Sletten. Det var altså på Mæhlum familien bodde da Peder Chr. Veggum fikk leie "nogle ruder udyrket jord" av Anders. Peder og Mari bodde i huset på "Stoppestedet" til de døde henholdsvis i 1931 og 1932.

Tilbake til Anders som trengte ny husholderske igjen da den forrige sluttet på nyåret i 1905. Ekteparet Veggum hadde ei datter, Ragnhild f. 1887, som nå ble spurt om hun ville ta på seg denne oppgaven. Som lønn kunne Anders friste med "fulde klæder" som betydde kjole av bomullsrenning, 10 alen lerret, et par sko og et par støvler, samt 1,5 kg ull. I tillegg skulle hun få kr. 80,00 i kontanter.

Ragnhild aksepterte arbeidsavtalen, og begynte den 23. februar 1905. Festetiden skulle vare til 14. april 1906.

Med Ragnhild som var ei lettliva og godhjerta ungjente, kom et friskt pust inn i huset på Gammel-Sandbu. Hun var dessuten dyktig i sin gjerning, og Anders var så fornøyd med henne at hun ble spurt om å fortsette et år til. Da skulle hun få "Løn kr. 100,00 og fulde klæder og 1 saufødsle til vinteren, samt fri 1 uge deriblant i stevnet, saa meget som muligt. Hvis jeg ikke faar lidt hjælp til hende i sommer skal hun have lidt mer løn. Ligeledes ret til at flytte til vinteren ifald hun kan faa komme nogensteds i lære."

Festetiden var fra 14. april 1906 til 14. april 1907, og festet ble betalt med kr. 1,-

I regnskapsboka etter Anders finnes ikke noen ny festekontrakt med Ragnhild etter 14. april 1907. Men Anders fortsatte å føre kontantutbetalinger til henne utover våren og sommeren, og hele kommende førjulsvinter.

Det tidligere arbeidsforholdet var åpenbart gått over i et annet slags forhold, med romantikk i luften. Anders ville først bekoste et halvårs semester for Ragnhild på Skøyen husmorskole (Bondelia) om høsten, deretter skulle de gifte seg.

Anders Hansen Sandbu og Ragnhild Pedersdtr. Veggum ble viet i Kvam kirke den 29. desember 1907. Forlovere var Paul Brandvold og Tor Sandbu.

Som sin far var også Anders engasjert i kommunalt styre og stell, bankvesen og annet vesen. Og mens Ragnhild styrte innomhus med en vennlig, men fast hånd, var Anders ute og så til at arbeidsfolket gjorde slik de var blitt oppfordret til.

Det er kanskje som petimeter Anders blir husket best blant sambygdingene i ettertiden. Magnhild Ryen (gift Hoff) var i sine unge år ansatt som stugujente på Gammel-Sandbu. Stugujenta hadde også ansvar for grisene, og Magnhild hadde blandet matrester med kokte poteter i ei bøtte, og slo dette oppi grisetroa. Da var Anders ved siden av henne med en knivliknende redskap, og fortalte at de pleide å skrape godt rundt kanten på bøtta med denne kniven, slik at det som satt fast også ble utnyttet. Dette er noe jeg aldri kommer til å glemme, sa Magnhild med en god latter da hun fortalte det.

Men Anders kunne også være full av spillopper. De hadde en gang ei stugujente fra Heidalen, som Kristian Skog jevnlig gikk på frierføtter til om lørdagskveldene. En lørdag ettermiddag var stugujenta gått til Mæhlum for å hjelpe til med vevrenning. Det ble kveld og tussmørkt, og jenta var fortsatt ikke kommet hjem til Gammel-Sandbu. Så fikk Anders se Kristian komme over isen, og visste at han ville finne strake veien opp til rommet der stugujenta bodde. Anders la seg i senga hennes med teppet godt rundt seg. Kristian banka på og kom inn uten å vente på svar, og så at jenta antagelig måtte ha sovnet der hun lå i senga. Han la seg ved siden av, og ga til kjenne at han var kommet. Stor ble oppstandelsen da lyset kom på og han så det var Anders han hadde lagt seg innåt. "Detta må du ikkje fortælja nugun" sa han, ganske så flau. "Eg er ikkje god te å la vera!" - sa Anders og koste seg riktig godt over det han hadde utrettet.

Anders og Ragnhild fikk åtte barn: Matha f. 1908, Hans Leth f. 1910, Lovise f. 1913, Pål f. 1916, Anna f. 1918, Ola f. 1920, Rolf f. 1923 og Gunnar f. 1930.

A og R med barna 2.jpg (22821 bytes)

Anders og Ragnhild med barna.
Stående fra venstre: Rolf, Lovise, Pål, Hans, Ola, Martha og Anna. Gunnar mellom foreldrene.

Gammel-Sandbu ble overdratt til eldste sønn Hans i 1952. Et nytt føderådshus ble satt opp på gården, og Anders og Ragnhild flyttet dit. Om alder og år begynte å leite på, så var Anders stadig like opptatt av å "spørja nytt". Han kunne komme inn til ungkjerringa når hun hadde bondekvinnelagsmøte, stille seg i døråpningen inn til stua, peke på dem han ikke kjente, og spørre: "Kem er det?"

Anders gikk bort i 1962, mens Ragnhild levde alene i føderådshuset enda i mange år. Også for barnebarna var hun ei bestemor med tid og omsorg, slik hun alltid hadde det overfor sine medmennesker i sitt liv og virke på Gammel-Sandbu. Ragnhild døde en septemberdag i 1977.

Sønnen Hans fant seg kone i nærheten av Oslo, ei "bydame" må vite, og noen hver lurte nok på hvordan dette skulle gå. Farbroren Paul som var kjent for å si høyt akkurat hva han tenkte, spurde den kommende ungkona om hun kunne melke. Nei, sa hun. Har du vært på gård før, spurte han. Nei, svarte hun. Har du gått husmorskole da, spurte han. Hun måtte igjen svare nei. Da sa ikke Paul mer, han bare klødde seg i hodet og så rimelig betenkt ut.

Hans og Ruth giftet seg i 1952 og fikk tre barn, to døtre og en sønn. Gården ble overdratt til sønnen Anders i 1982, og noen år senere kunne de flytte over til føderådshuset etter at sønnen hadde fått seg samboer.

Igjen ble Gammel-Sandbu rammet av ei ulykke. Anders omkom våren 1990 i et traktorvelt, og med dette ble gården nok en gang stående uten eier og bruker.

Det ble da bestemt at den yngste av søstrene skulle overta, og i dag er det hun som står som eier av gården. Men det er ektemannen som skal ha æren for at Gammel-Sandbu fortsatt er i drift. Uten ham ville ikke eieren, som også er denne gårdshistoriens forfatter, hatt mulighet til å overta gården som har vært i denne slektens eie i fem generasjoner bakover.