Åsteløkken

Av Aud Sandbu

Nedenfor er et utdrag fra memoarer skrevet i 1941 av Mrs. Osmund Rortvedt i Minnesota. Her i bygda var hun nok best kjent som Mari, datter til Paul og Anne Åsteløkken. Hun ble født i Åsteløkken i 1873, og var den niende i en stor søskenflokk. Hele familien utvandret til Amerika. Memoarene har hun skrevet på norsk, men kopiene jeg har fått, er dessverre oversatt til engelsk:

My grandfather on my father’s side, Hans Paulson Haredalen, was born in Sel, Gudbrandsdalen, Norway, the 6th of June 1808.

His parents were Paul Haredalen and wife Barbro. He was the youngest in the family, and barely four years of age when the much-talked of frostyear of 1812 occurred over the whole of Norway. All the crops froze, and famine was so severe that people took bark from trees and ground it into meal, in order to keep alive until they got a crop the following year.

Grandfather could recall that he was with his mother up on the saeter the summer of 1812 and 1813, and they had so little food that they had to appease their hunger with wild berries and drinking milk. You have all heard of Barkbread, but it is certainly not something so common to eat such. But the Norwegian people have very seldom been known to be defeated. They persevered and waited for better days.

Grandfather grew up to be a strong and healthy man. He was unusually capable at many kinds of work, was light-hearted and cheerful, and had many friends. In the year 1831 he received the leasehold for a piece of land not far from his childhood home. This was a newly-built home, which had never been occupied. The saying in the community was that a sewing woman named Aasta had a little home there once upon a long time ago, and the place had been called Aastelokken since she lived there. This story cannot be entirely confirmed, but this place is called Aastelokken to this very day.

Now grandfather became a farmer, although in his youth he had learned tailoring and tanning skins. This same year he was married to Marit Oygarn (Odegaard) from Heidalen, which is the same parish as Sel. Marit was born in 1806, and was the daughter of Paul Odegaard and his wife Marit. They had received Odegaard as a wedding gift, and inheritance, but Paul was originally from Heringstad near Heidal church.

My grandfather immediately went to Aastelokken to his new home (1831) and since that time they were called Hans and Marit Aastelokken. However, in every day conversation the name Haredalen has been kept in memory. Also the archives in Hamar call him Bredeneie, since he was a husman on the large Breden estate, as we shall hear of later.

Their marriage was blessed with five children, four boys and one girl. The first child born was a boy, Paul, after his father’s father Paul Haredalen. He was born in 1833. The next son was born the 13th of February 1837, and was also called Paul, after his mother’s father Paul Odegaard from Heringstad. Since then they were called Biggest (Storste) and Smallest (Minst) Paul. The last named (Minste) was my father. He was always called Minste-Paul.

The third son was born the 24th of August 1841, and received the name Jon, but in daily use he was called Joe. The daughter was born in 1845 and she received the name Marit. We have a picture of her. The youngest son was born the 25th of March 1852, and was called Hans after his father.

They grew up into active and healthy adults who were honest in all their endeavors. They could be trusted in whatever they did, and were always ready to do their duty. Never in anyone’s memory had anyone of them been punished for wrongdoing, but always been upright in dealings and conduct.

They all lived to old age with the exeption of Storste Paul who died of Tuberculosis in the spring of 1868, at the age of 35. He had been married to Anne Leiren from Otdalen in the same parish. They had no children.

Paul was also of the tailoring profession. They had their home at Aastelokken together with his parents. Here he built a new house in 1859, which stands there to this day.

Grandmother died in the spring of 1867, 61 years old, a year before her oldest son Paul died. Grandfather lived as a widower for 25 years, and died in his childhood home and birthplace Haredalen the 31st of March 1892, nearly 84 years old.

My parents, Paul Hanson Aastelokken and Anna Gaarden, daughter of Anders and Marit Gaarden, were married in Sel church in the year 1859 by the Sogneprest Erick Selmer. Their marriage was blessed with eleven children, five of which died as infants.

As I have previously written, both my grandparents lived in home with my uncle Paul, Storste Paul, and his wife. After both grandmother and uncle Paul died, with about a year’s interval, both families were broken up. The widow of Paul moved away, and grandfather was alone. The home which he in his younger days had cleared and built, fell now after Norwegian inheritance to my father, who after his older brother’s death became the oldest son of the family. This is not to say that he received the farm as an inheritance. Grandfather was not a «bonde» who owned the land; he was a «husmann» and so then his son was also a «husmann».

The «husmanns» contract which was written when grandfather built the home, went thus: the home should be handed down to his descendants in perpetuity, and that he should have timber or lumber for building materials from the outlying land which was a part of the landlord’s, and the same with firewood, and free pasture for his cattle all summer, and permission to irrigate if it were necessary. They had laid water conduits, probably hollowed logs, from a big river which ran down from the mountains a short way from the home.

The house rent for the home was not paid with money, but with labor on the estate of the land owner. The estate was called Breden, and consequently, as husman, they were called Bredeneie, meaning «belonging to Breden». The archives in Hamar call them by that name.

When my father, with his family, moved away from his birth place to another home for him and his family in 1868, he had to take on this obligation to work for his home rent. He had to work for a week in the spring before he was free to do anything for himself or go out to earn money for his family support. Then he had to come back to work for the landlord when haying began, and work five days every week with only Saturday and Sunday for himself. This lasted till harvest was done.

This may seem to our eyes fairly reasonable, but let me point out that harvest in-gathering 70 years ago was not done with modern machinery as it is now done. They had to cut hay with scythe and rake it by hand; cut all other crops with hand sickle, the same way; set them up on grain poles until they were dry, and then bring them into barns until they were threshed. Potatoes also had to be dug up, just about as we did here in olden days.

On the saeter, where they were in the summer time with their livestock, they also had to harvest, and other crops to gather in, and when all was done, then summer was over, too. Then father was free from his obligations and could then look for work where he could earn something for his family’s sustenance through the winter. Thus they labored for twenty years.

One of the dearest memories from our Norway home is our never-to-be-forgotten school, which was built around 1875. It had four rooms, two of which were used for school rooms and the other two occopied by the family which took care of keeping the school clean and tidy and warm in the winter. It was here we played with our childhood comrades, and here we received our necessary and fundamental learning in reading, writing and arithmetic, spelling and penmanship, with a little interwoven now and then of geography, grammar and history. Not to forget our singing classes in psalms, National songs and folk tunes. And the most important, certainly, was our religious training in the books, in which we had to become proficient before we went to the pastor to prepare for our confirmation.

I was confirmated May 6, 1888 by the parish «prest» Gerhard Holmbo, with a class of 65 children. The reason for the great number is that Confirmation was from the head church, for everyone from the outlying parish.

Our school teacher was T. T. Kolstad. God bless these happy memories to you all!

Her får vi vite at Åsteløkken ble opparbeidet til en fulldyrket husmannsplass først på 1830-tallet, og at det allerede den gang ble snakket om at plassen hadde navn etter ei «sydame» ved navn Åste som bodde i ei stue der for lenge siden.

Vi får også vite at første husmannskontrakten på Åsteløkken ble utstedt omkring 1831 til Hans Paulsen Haredalen.

Hans Paulsen ble født i 1808, og var den yngste av barna til Paul Johnsen og kona Barbro Pedersdatter, plassfolk i Haredalen under Breden.

Kirkeboka sier at Hans giftet seg 22. juni 1834 i Heidal med Marit Johannesdtr. Steine. Marits patronym er åpenbart en feilførig av presten. At hun var hjemfestet til Steine kan være fordi hun tjente der. Marit var født 1808, datter til Paul Andersen Skårå og kona Marit Torgersdatter fra Heringstad, gardfolk på Ødegården i Heidal. Det var altså ikke faren, men mor til Marit som opprinnelig kom fra Heringstad.

Hans og Marit bodde i Åsteløkken i hvert fall til Marit gikk bort i 1867. Som enkemann fortsatte nok Hans å bo i Åsteløkken så lenge Minste-Paul med familie bodde der, noe som går fram av folketelinga 1875. Antagelig flyttet Hans til Haredalen i 1888, og bodde der til han døde i 1892.

Litt mer om barna til Hans og Marit:

1. Paul f. 1833 – gift 1860 med Anne Johnsdtr. Leiren f. 1835, datter til John Larsen Leiren og Anne Hansdtr. fra Myrum under Åsåren, plassfolk i Leiren under Dahle. Paul og Anne overtok i Åsteløkken etter hans foreldre, og Paul satte opp et nytt hus der i 1859. I 1865 hadde de 1 ku, 5 sauer, 4 geiter og en gris, sådde ¾ tønne bygg, og satte to tønner med poteter. Som vi før har fått vite, døde Paul bare 34 år gammel av tuberkulose i 1868. Ekteskapet var barnløst, og Anne flyttet fra Åsteløkken etter at hun ble enke.

2. Paul f. 1837 – overtok i Åsteløkken etter broren «Største-Paul».

3. John f. 1841 – til Åmodt 16/8-1864. Finnes både i 1865 og i 1875 på gården søre Lunde i Venabygd, Ringebu. Han giftet seg i 1865 med ei av døtrene på gården, Mari Johannesdtr. Lunde f. 1837, datter til Johannes Pedersen Ødegården og kona Kari Olsdtr. som var født på søre Lunde. John arbeidet som tømmermann. I 1875 hadde han og Mari fem barn, så fikk de i hvert fall enda et barn i 1877. I 1900 var John og Mari selveiere på gården Toften nordre, også i Venabygd, Ringebu, der de bodde alene under denne tellinga. Sønnen Gudbrand sto som eier av gården fra 1903 og til han døde i 1973. Han hadde tydeligvis ingen familie, for gården ble solgt ut av slekta etter hans død.

4. Marit f. 1846 – konfirmert i 1862, videre livsløp ukjent.

5. Hans f. 1852 – til Porsgrunn 17/3-1874.

Det ble altså «Minste-Paul» som etter hvert overtok Åsteløkken. Han giftet seg i 1859 med Anne Andersdtr. Gården f. 1833, datter til Anders Olsen fra Espedalen og kona Marit Syversdtr. Gården, gardfolk i Gården på Selsverket etter hennes foreldre.

Ifølge kirkeboka bodde Paul og Anne de første årene som inderster i Åsteløkken, men i 1865 er familien å finne i øvre Næprud, der Paul var «forpagter» hos føderådsfolkene. I 1868 fikk Paul husmannskontrakt på Åsteløkken etter broren «Største-Paul», og familien kunne flytte tilbake til barndomshjemmet hans. I 1875 hadde de 2 kyr og 8 sauer. De sådde både rug, bygg, blandkorn og erter, nesten en tønne totalt, samt to tønner poteter som for 10 år siden. I tillegg var Paul dagarbeider. Han var blant dem som la ned mange arbeidstimer i Bjørndalsveien for Hans Leth Hansen på Gammel-Sandbu.

Paul og Anne fikk som før nevnt 11 barn, fire av dem døde under, eller kort tid etter fødselen:

1. Hans f. 1859 – utvandret til Amerika. Døde i 1903, og er gravlagt i Luverne, Minnesota.

2. Anne f. 1859 – tvilling med Hans. Døde straks etter fødselen.

3. Anders f. 1861 – utvandret til Amerika i 1881. Døde i Yonkers, New York i 1938.

4. Paul f. 1864 – utvandret til Amerika. Han døde i 1937, og er gravlagt i Howard, Sør-Dakota.

5. Ole f. 1866 – utvandret til Amerika. Arbeidet som skredder både i Luverne, i Worthington og andre steder i Minnesota. Døde i 1927, 61 år gammel.

6. tvilling med Ole, en gutt som var død ved fødselen.

7. Marit f. 1868 – utvandret til Amerika i 1887, og ble der gift i 1890 med Hans Paulsen Øybrekken f. 1862. Foreldrene hans var Paul Olsen Lyshaugen under Ny-Sandbu og Rønnaug Hansdtr. Øybrekken under Røssum i Kvam. De fikk sønnen utenfor ekteskap.

Marit og Hans bodde i Hills Rock County, Minnesota, og fikk syv barn. De brukte først etternavnet Sandbo, men forandret det til Rognley.

8. Peder f. 1871 – død 1872, ca. 4 måneder gammel.

9. Mari f. 1873 – til Amerika i 1888 sammen med foreldrene. Gift med Osmund Rortvedt.

11. Anna f. 1878 – død 1879, vel syv måneder gammel.

En etter en, eller kanskje flere sammen, utvandret barna til Amerika. Til slutt var det bare de to yngste, Mari og Peder som var igjen i Åsteløkken sammen med foreldrene.

Den 19. oktober 1888 startet også reisa for dem, med skipet «Angelo» som skulle gå fra kaia i Oslo. Destinasjonen var New York, men de dro videre til Minnesota, der flere av barna allerede var etablerte. Paul Hansen Åsteløkken døde i 1912, og ble gravlagt ved Flowerfield Cemetery, Hills i Minnesota.

Så kom en ny familie til Åsteløkken. Det var John Engebrethsen Dahlelien f. 1859, sønn til Engebreth Olsen Dahlelien og kona Marit Berntsdtr. fra Lilleløkken under Solhjem, plassfolk i Dahlelien under Dahle.

John giftet seg i 1886 med Kari Iversdtr. Bergum f. 1866, datter til Iver Iversen nedre Bergum og kona Anne Larsdtr. fra Svashølen under Bragelien i Kvam, plassfolk i øvre Bergum i 1875.

I 1900 står det om John at han i tillegg til å være husmann med jord i Åsteløkken, også var «til sine tider skifferstensarbeider». Han og kona hadde da datteren Marit f. 1886 og sønnen Iver f. 1897, sistnevnte født i Åsteløkken.

John og Kari fikk også sønnen Anton f. 1902 og datteren Inga f. 1903 mens de enda bodde i Åsteløkken.

Før 1905 hadde de flyttet tilbake til hans hjemsted, og fikk der sønnen Olaf f. 1905.

John Dahlelien kjøpte deretter gården øvre Tho, og familien flyttet dit. I 1925 overtok sønnen Iver, og øvre Tho er fortsatt i denne slektsgrenens eie.

Igjen ble Åsteløkken avfolket, og en ny familie flyttet inn. Det var kvamværen Ole Jørgensen Moen f. 1875, sønn til Jørgen Nilsen Randen og kona Anne Olsdtr. fra Stanviksranden, plassfolk på Moen under søre Bakken mellom Sjoa og Kvam.

Ole giftet seg i 1901 med Mari Knutsdtr. Sandbumoen f. 1869, datter til Knut Pedersen Sandbumoen og kona Anne Erlandsdtr. Mølnarlia, plassfolk på Sandbumoen under Ny-Sandbu.

Ekteparet bodde i Ruststuen mellom Sjoa og Kvam da eldstejenta Anne f. 1901 ble født, deretter i Haugaløkken i Sel da de fikk Kristine f. 1903, og i Solhjemslia da tvillingene Jørgen og Alfred ble født i 1905. Før datteren Tora f. 1908 ble født, var familien kommet til Åsteløkken. Der ble også datteren Olga født i 1911.

Åsteløkken ble antagelig kjøpt av Ole J. Moen i sin tid, men han solgte plassen igjen omkring 1920, og familien flyttet deretter til Sandbumoen, hjemstedet til Mari. Kjøperen var Amund Olsen Rustbakken f. 1877, sønn til Ole Jacobsen Eide og kona Tora Olsdtr. Brunnhaugen, plassfolk i Rustbakkom.

Amund giftet seg i 1900 med Mathilde Pedersdtr. Morken f. 1879 i Ringebu, datter til Peder Morken og kona Karen fra Forrestadhagen.

 

Mathilde og Amund Næprud (Foto fra Gåmålt og nytt frå Sel 2002)

Amund og Mathilde bodde først i øvre Næprud. Der fikk de barna Karen f. 1901, Ottar f. 1906, Anna f. 1908, Petra f. 1910, Theodor f. 1912, Klara f. 1916 og Sverre f. 1918.

Næprud ble etter hvert innarbeidet som slektsnavn, slik at familien fortsatte å bruke Næprud som etternavn også etter at de kom til Åsteløkken.

Ved siden av gardsdrifta drev Amund mest med lafting av hytter. Men han leide også skiferberg i Grandalen i en periode, og sammen med sønnen Ottar hogde de ut skiferheller som de solgte med bra fortjeneste.

Amund og Mathilde Næprud bodde i Åsteløkken livet ut. Han døde i 1958, hun året etter.

Deres eldste sønn Ottar f. 1906, dro til Canada i 1927 i den hensikt å være borte bare et par år. Men etter å ha arbeidet på farmen til den utvandrede selværen Sigurd Bu i Saskatchewan ei tid, ble Ottar tilbudt gratis land av den canadiske stat, og slo til. I tillegg til å drive sin egen farm der han først og fremst dyrket havre, arbeidet Ottar også som tømmerhogger hos Bell Telephone Company på vinterstid.

Det skulle gå 23 år før Ottar bestemte seg for å selge farmen og vende tilbake til hjembygda. På hjemveien stoppet han i Oslo, og fant fram til gamlekjæresten Jenny som heller ikke hadde giftet seg på alle disse årene. Sammen dro de nordover til Bræebygda, og med tiden overtok de Åsteløkken etter foreldrene hans.

Ny riksvei hadde i mellomtiden delt jordveien i Åsteløkken slik at det mellom veien og elva ble et jordstykke som ikke var til noe. Men Ottar så muligheter; han avviklet gardsdrifta, og satset i stedet på turismen. Åsteløkken Camping ble Ottars neste store livsverk.

På campingplassen satte Ottar opp en kiosk som nå står på Norsk Veimuseum ved Lillehammer. Han ble også kjent for sine store og små trefigurer som han laget av materiale han fant i skogen, og som han deretter solgte som suvernirer både på campingplassen og i butikker på Otta. Noen tusen av dem står sikkert plassert rundt både i norske og utenlandske hjem. En slik figur står også utstilt sammen med kiosken.

Kiosken og «sanitærannlegget», slik det står på Norsk Veimuseum ved Lillehammer idag.

Ottar og Jenny var bare samboere. På spørsmål om hvorfor de ikke giftet seg, svarte Ottar: «oss kjende dinan så godt at det var liksom ikkje nødvendig». Og på det viset hadde de et godt liv sammen i mange år, til Jenny Marie Gustavson gikk bort i 1986. Ottar levde til han ble vel 93 år gammel.

Åsteløkken ble deretter solgt ut av slekta. Plassen er dessverre ikke avmerket på kartet, men ligger altså på østsiden av Lågen, like sør for Sel sjukeheim og lett synlig fra riksveien. Et nytt bolighus ble oppført i 1974 og er nå påbygd og restaurert, men fortsatt står to små stuer samt et par uthus og vitner om småbrukets fortid.