Rettsak Lillerusten

I forbindelse med en sak vedrørende eiendomsforholdet til Slåen, ble også eiendomsforholdet til Lillerusten tatt samtidig, fordi det var samme person som hevdet å eie begge plassene.  Disse sakene fant sted den 10. september 1709.  Lagrettemennene var i begge saker: Oluf Gielle, Halvor Ulevolden, Jon Veggum, Siver Åsåren, Knut Dahle, Mikkel Loftsgård, Hans Kongsparten og Peder Einangen.

«Samme dag i forinnførte lagrettemenns overværelse ble retten holdt på Lille Rusten beliggende i Bredebygden og derom innga Hr. Kongelige Majestets fogd en stevneseddel over Peder Veikle formedlest han vil tilholde seg denne påstevnte plass Lille Rusten, som fogden formener å ligge i Kongens Herred, med stevningens videre innhold datert Isum den 4. mai 1709 under fogdens hånd.

Innstevnte Peder Veikle møter i retten og vedgår å være lovlig innstevnet til i dag.  Hernest fremeskede Kongelig Majestets fogd etterskrevne prov, som eden av lovboken ble forelest og formanet til sannhets bekjennelse, og vitner Siver Eide, en mann vel 63 år gammel, at Peder Tommesen bygde først her på plassen og tok det i ødemark, da ba han bygden først om å få bygge her, og de ville ikke hverken love eller nekte ham å bygge her, og så ba han Oluf Rusten om forlov å bygge her, og så ga Oluf ham forlov, og de her i bygden holdt på disse steder sin almenning.

Jacob Stanviken, en mann på 78 år gammel, vitner at han for en 26 år siden, da begynte Peder Tommesen å opprydde denne plass, og da ba han bygden sønden for Otten at han måtte forlov å bygge her, og de hverken lovet eller nektet ham, så ba han Oluf Rusten om forlov og han lovet ham skulle bygge, og dermed bygde han der og arbeidet i husleie til Oluf Rusten i 3 år, og siden skulle ikke Oluf Rusten, ei heller Østen Sandbu tilholde seg noen husmannsrettighet, men Peder Veikle tok av ham siden husleie, og de har holdt dette sted for Kongens almenning.  Ydermere tilstår Jacob Stanviken mens han var hjemme hos sin fader på Breden, da var han hos Østen Sandbu om forlov å hogge noe ved, da svarte Østen ham, søndenfor Brekken kan jeg ikke nekte ham, mens det der nordenfor forsvarer jeg.  I like måte tilstår Jacob Stanviken at for en snes år siden sa Christen Steinfinsbø til ham, at det sto en markstein mellom Sandbu og Rusten.

Oluf Rusten var innstevnet til å prove, men for svakhets skyld kunne han ikke møte, men Povel Toldstad, Amund Bu og Iver Loftsgård var hos ham, og da bekjendte han således for dem, at den tid Peder Tommesen ville bygge og rydde her på Rusten, da ba han bygden om forlov først, de svarte, vi ikke hverken kan love eller nekte ham, men ville Oluf Rusten love ham skulle det ikke være dem imot, og Oluf Rusten lovet ham, og Peder Tommesen arbeidet en dag eller noe til ham for hans kreatur fikk gå med hans i 3 år, siden kom Østen Sandbu til ham og sier Du skal slett ikke ta noe av han Peder, for det vet ingen hvem det hører til, og så sto det i noen år hen, som han ikke ga rettighet til noen, så kom det ham, Oluf Rusten, på at han skulle kjøpe sin plass, og da nøddes han til å låne penger av Peder Veikle, og da han kom og betalte Peder pengene igjen, da sier Peder til Oluf Rusten, Du skal ikke befatte deg mere med han Peder Tommesen.  Ja, jeg hører det, svarte Oluf Rusten.  På alt dette avla Oluf Rusten sin ed for disse ovenskrevne menn.

Videre ble ikke forebragt i retten, mens med partenes concens ble det således sluttet, pa begge sider, at det ikke annerledes kan befinnes, enn at denne påstevnte plass som kalles Lille Rusten bør høre Deres Kongelige Majestet til, og ansees og ansettes for 1 skinn skyld til Deres Kongelige Majestet, og derfor å svare til bygsel, landskyld og skatt, og dens strekning skal gå fra det søndre gjerde som nå er satt opp, og sør til alt inntil det søndre Rustens gjerde imottager, og etter det formerke går det såvidt opp som det kan finnes dugelig jord å rydde til åker og eng, og den skog som er der utenfor, forblir til felles for alle og enhver i bygden som er boende sønden Otten, såvidt som av arilds tid har vært, alt inntil den Brecke som har vært holdt som skilsmisse mellom bygdens hogst og Sandbus eiendeler, som er nordenfor denne Brecke, så det hører gården Sandbu til, den skog, jord og mark.»